– Me e heilt up and go

Sigrid Bækholt
[email protected]

Utferden regnes som starten på den første organiserte utvandringen fra Norge til Nord-Amerika. Ca 800 000 nordmenn, nær en fjerdedel av hele befolkningen, emigrerte mellom 1825 og 1920. De fleste dro til Nord-Amerika.

Initiativtaker og organisator på sluppen i 1825 var kvekeren Lars Larsen fra husmannsplassen Geilane. Det var i våningshuset hos ham at stiftelsesmøtet for den første norske kvekermenigheten ble holdt i 1818. Skipper den gang var Lars Olsen Helland.

Passasjerene var hovedsakelig kvekere og haugianere som hadde opplevd religiøs undertrykking og forfølgelse i Norge.

– Madeiravin er bestilt!

– Me e heilt up and go. Ann Irene Sem-Henriksen sprudler av energi og har mye hun vil vise og fortelle om seilasen.

– Men kom inn her og se, inviterer Ann Irene, og viser fram lager­beholdningene i kjelleren.

I en beretning om Sluppefolket beskrives det at de illegalt solgte brennevin i England og at rett før Madeira fandt de en Tønde Madeiraviin svømmende paa Havet, hvilken de halede til sig og begyndte at pumpe og drikke. (Fra Sandferdig Beretning om Amerika, til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand av Ole Rynning, 1838)

– Ny madeiravin er bestilt og kommer snart fra Blandys i Madeira, Portugal, forteller Ann ­Irene. – Den vil bli servert på vårt Sailaway event 3. juli på Fiske­piren samt på baren Matros i ­Pedersgata 6 og restaurant Broken i Langgata 9.

– Kjetil Junge og Rosenkilde­haven bakeri gir skuta, seilasen og alle våre aktiviteter brød. Rose­kildehavens Bageri i Bakergata ble etablert i 1778. Mest sannsynlig leverte denne bakerovn brød til Restauration i 1825 da flere hevder at skuta dro fra Bispekaia rett ved, forteller Ann Irene.

60 000 dugnadstimer

– Vi nærmer oss innspurten, opplyser Ann Irene. – Vi bidrar med om lag 60 000 dugnadstimer – non-profit, frivillig arbeid – over en 3 års periode. Nå gjenstår bare de siste forberedelsene før den historiske seilasen og Atlanterhavskryssingen. Spenningsnivået stiger!

Skute og mannskap

– Jeg kjøpte seilskuten «Restauration» av tidligere eier som en gest til Stavanger regionen og Ryfylket, forteller Cato Østerhus. – Jeg var også med og startet Venneforeningen. Vårt dugnadsarbeid resulterte i at «Restauration» kom på sjøen igjen.

Styreleder i Restauration Venneforening understreker at dette var en svært raus handling fra Cato Østerhus. – Sluppen er nå til glede for skutas medlemmer. Med eierskap trygt forankret i lokalsamfunnet, seiler Restauration videre – ikke bare som skuta, men som et levende symbol på regionens stolthet og historie, sier Ann Irene.

Hva med historien fascinerer deg mest?
– At 53 personer, en stor andel praktiserende kvekere, dro fra Stavanger-regionen i 1825 som den første organiserte utvandringen fra Norge på grunn av sin tro, sier Cato Østerhus. – De dro ut på havet, med datidens hjelpemidler, klarte å manøvrere til den engelske kanal og så via Madeira til New York. Det er en imponerende bragd og bør komme mer frem i historiebøkene.

Via diverse turer med skuten ble det naturlig å bli med på denne turen. Jeg er styrmann og skal være om bord under hele seilasen,

Fem fra Storhaug på mannskapslista

– Vi er totalt 22 på mannskapslista, hvorav 5 seiler alle 98 døgn forteller Ann Irene. – I tillegg til Cato bor fire av oss på Storhaug!

Ann Irene samler noen fra mannskapet en tidlig morgen på Kvekergravstedet i Øvre Hauke­ligate. De har en halv time til rådighet og spørsmålet de får er hvordan de ble med på turen.

– Jeg har seilt mye og er opptatt av historie, forklarer Reidar Scott Østerhaug. Han skal være styrmann ombord. – Jeg har seilt til de fleste steder relatert til vikingenes historie. I Spania slapp jeg vikingene. Så skiftet jeg over til å følge i kjølvannet til den dansk-norske slavehandelen. Jeg traff Hilde som var vert om bord da båten lå i Vågen i fjor. Da var veien kort til å bli medlem av venneforeningen og søke om å få seile med på hele den historiske turen. Og slik ble det!

Elsker gamle skuter

Hilde Fjeldstad er også historieinteressert og elsker gamle skuter. – Jeg fulgte en 100 år gammel brigg over Atlanteren og siden til Færøyene. Jeg oppsøkte skuta i Vågen og traff Ann Irene som fort overtalte meg til å delta. Jeg skal være med i to uker. Etappen jeg skal seile er fra England (Falmouth i Cornwall) til Madeira. Jeg bodde et år i Cornwall etter videregående, så jeg har et spesielt forhold til Cornwall. Jeg skal også være med på innseilingen til New York fra New Jersey.

Flere i slekten “dro over”

– Jeg har alltid hatt lyst å krysse Atlanteren, sier Geir B Nesheim. – Jeg leste om prosjektet i media og tenkte umiddelbart at det vil jeg gjerne bli med på. Min familie og meg er fra Farsund/Lista. Kontakten med havet, seiling og Nord-Amerika har vært tett. Flere i slekten “dro over”. Min oldefar var styrmann på seilskuter som krysset Atlanteren flere ganger, var involvert i flere forlis, og endte opp i US Navy, før han senere kom hjem til Norge igjen.

Jeg fikk plass på drømme-etappen fra Madeira til Bahamas, og er veldig takknemlig for det.

Jeg skulle bare hjelpe dem litt

– Cato (Østerhus) hadde kjøpt en båt på Finn.no, og jeg ble spurt om jeg kunne bidra litt i oppstarten av en venneforening, forteller Ann Irene. – Det som virkelig motiverte meg, var medlemmenes håp, drømmer og entusiasme – og den inkluderende holdningen da jeg sa at jeg ikke kunne styre en båt. Da reiste tre andre seg og sa: «Vi kan!»

Flere i familien døde tidlig

– Etter 40 år i arbeidslivet ble jeg ufør i 2019. Flere i familien døde tidlig, før vi forsto årsaken: Arvelig kreft knyttet til BRCA1/2 – «Rogalandsgenet». Jeg er første langtidsoverlever i forskningen, og takker for livet. Brevet Takk for livet, Mary-Claire King, som følger skuta til New York, er en hyllest til forskningen som reddet meg – og ga håp til mange, forteller Ann Irene.

Et paradoks og et privilegium

– Å få bruke min yrkeserfaring på Restauration Crossings200 seilas og som styreleder i venneforeningen er et paradoks og et privilegium. En gammel historie og ei gammel skute har gitt livet ny mening. Jeg er heldigvis uredd – og gammel nok til å kaste meg ut i det jeg ikke kan. Det er i møtet med det umulige motivasjon finnes.

Prosjektet hadde aldri vært mulig uten alle som har delt av tid, kunnskap og hjerte. Det er et felles løft, båret av fellesskap. En stor takk går også til våre økonomiske støttespillere – deres bidrag har vært avgjørende for å virkeliggjøre drømmen.

Prosjektleder for seilasen?

– Jeg ble gradvis trukket dypere inn i arbeidet med Restauration, og i 2022 overtok jeg stafettpinnen som leder etter Snorre Haukali, forteller Ann Irene. – I starten lå hovedfokuset mitt på styrearbeid.

I september 2023 tok Cato Østerhus kontakt med meg med et konkret spørsmål: Kunne jeg påta meg rollen som prosjektleder for seilasen? Det markerte starten på et nytt kapittel – preget av læring, fordypning og nye perspektiver.

For å forstå prosjektet fullt ut, måtte jeg sette meg grundig inn i både historien og prosjektplanen som var utviklet for seilasen. Jeg søkte kunnskap gjennom møter med historikere, professorer og representanter fra kvekersamfunnet.

Hva skjedde egentlig i Stavanger for over 200 år siden? Hvordan påvirket Napoleons krigene regionen? Hvilken rolle spilte kvekerne?

Møte med kvekeren Asbjørn Kloster

Blant stedene jeg besøkte, gjorde kvekerkirkegården på Storhaug et sterkt inntrykk. Her fant jeg gravstedet til Asbjørn Kloster – en sentral skikkelse i den norske avholdsbevegelsen og en viktig representant for kvekertradisjonen.

Jeg har funnet stor inspirasjon i dette nettverket og i møtet med historien. Samtidig har jeg kjent på et behov for å rydde opp i egne feiltrinn.

Hva mener du, feiltrinn?
– I ydmykhet har jeg bedt kvekersamfunnet i Stavanger om unnskyldning for et tidligere besøk på gravplassen i festlig lag. Den gang hadde vi med blomster og sang salmer – i god tro, men i strid med kvekernes retningslinjer.

Allerede i 1896 besluttet de at gravene skulle være uten pynt. Likevel kan man i dag se noen enkle liljer blomstre stille blant gravsteinene – et varsomt vitnesbyrd om respekt og minne, forteller Ann Irene.

Historisk kveld på Martinique

– Kom da vel, inviterer Ann Irene. – Torsdag 12. juni. Det blir en historisk kveld i andre etasje på Martinique! Bli med på en seilas som knytter fortid og fremtid. Vi håper selvsagt på et VIPPS bidrag på 100 kroner. Alle inntekter går uavkortet til skuta, seilasen og denne gang skal Restauration hjem igjen!

Kongeparet deltar

– Vi er stolte over at vårt kongepar deltar i markeringene i Stavanger – og særlig beæret over at de vil følge oss ut Byfjorden med Kongeskipet som følgebåt den 4. juli, sier Ann Irene.

– Alle kan engasjere seg og følge med! Vi er til stede digitalt – besøk vår nettside eller følg oss på sosiale medier, som Facebook og PredictWind, for oppdateringer og innblikk i seilasen.

Ann Irene smiler, avslutter med et glimt i øyet, og oppsummerer gladskapen, gløden og fellesskapet i prosjektet på ekte Storhaug-vis: – Frå ein kjeller i Vinkelgata te kai i New York – me e ikkje heilt rektige, men me e heilt med!