Sigrid Bækholt
[email protected]
For første gang har mødre med tyrkisk bakgrunn sydd Rogalandsbunad til sine døtre. Takket være en maratoninnspurt ble de akkurat ferdige til 17. mai i år.
Hva skjedde? Hvordan startet denne bunadsreisen? Jeg spør Hilal Kocaguzel og Torill Lovra når vi treffes en formiddag i Torills systue.
Samfunnsaktivisten
– Vi har tyrkisk bakgrunn, men våre barn er født og oppvokst i Norge, forteller Hilal. – De er krysskulturelle, formet av både tyrkiske røtter og norsk oppvekst. Identitetene står ikke i motsetning til hverandre – de utfyller hverandre.
Hilal kom fra Tyrkia til Storhaug i 1999. Hun utdannet seg til sosiolog, og ble senere både leder i Norsk–Tyrkisk Kulturforening og medlem i bystyret og Storhaug bydelsutvalg. Hun ble den første aktive tyrkiske kvinne i Stavanger–politikken.
Bunadsentusiasten
Torill kommer fra Ryfylke og er i familie med Magnus Våge, som var sentral i utviklingen av Rogalandsbunaden tidlig på 1900-tallet. For henne handler bunadssøm om å ta vare på kulturarv. En kunnskap som bare kan leve videre hvis den deles.
– Jeg har lang erfaring med søm og etablerte systua i Ryfylkegata i april i fjor, forteller Torill. – Herfra driver jeg også mitt sosiale entreprenørskap Kvinner og Kompetanse. Jeg brenner for arbeidet mitt.
– Jeg leste om Hilal i Aftenbladet, sier Torill. – Hun fortalte at hun har valgt å gå med skaut, men at det ikke betyr at hun ikke tenker. Jeg dekker håret, men ikke hjernen, sa Hilal. – Henne vil jeg bli kjent med, tenkte Torill og sendte Hilal en sms.
– Den fikk jeg, men var akkurat da på ferie i Tyrkia, tilføyer Hilal.
Full match på første treff
– Vi møttes første gang på sensommeren i fjor, og det ble full match, forklarer Hilal. – Jeg har fagbrev i søm fra Tyrkia, men hadde aldri brukt kunnskapene i Norge. Torill lurte på om jeg kjente noen som var interessert i å sy bunad? La meg sjekke blant tyrkiske kvinner, sa jeg til Torill.
Da startet bunadsreisen
– Fatma, Serife og Nimet var interessert! De ville sy Rogalandsbunad til sine døtre. Jeg fikk også være med, og sydde min egen bunad, forklarer Hilal.
– Møtet med Torill vokste til å bli en bunadsreise preget av vennskap, fellesskap og kulturmøter. Måten vi ble venner på viser hvordan vi kan berike hverandre når én tar et steg fram, og den andre møter med åpne armer, forteller Hilal.
– Jeg kjente knapt noen tyrkere før jeg møtte Hilal, supplerer Torill. – Min lidenskap er å ta vare på bunadstradisjonene og sørge for at håndverket ikke dør ut. Det er altfor få som bærer historien videre. Og det trenges mange nye syere!
Delte mange kopper tyrkisk te
– Jeg lærte også mye, forteller Torill. – Vi delte mange kopper tyrkisk te mens vi broderte sent på vinterkveldene. Jeg lærte å elske tyrkisk børek. Vi snakket om religion, om samfunnet, ungdom, morsrollen, utfordringer og håp. Jo bedre vi ble kjent, jo mindre viktige ble forskjellene mellom oss.
Historien bak Rogalandsbunaden
– Torill åpnet dørene for oss inn til en viktig del av norsk kulturhistorie, forteller Hilal. – Med varme, tålmodighet og stor kunnskap lærte hun oss teknikker og sting, men også historien bak Rogalandsbunaden og håndverket som har gått i arv gjennom generasjoner.
– Vi trenger flere folk som vil lære om bunadens utvikling gjennom tidene. Både når det gjelder utforming av vest og stakk, samt broderiene som det nå er flere av i Rogalandsbunaden. Hvordan skal vi forholde oss til modifisering av bunader og folkedrakter? Det viktigste er at flere folk ønsker å sy og ta i bruk bunad i Norge.
Bak fra venstre Torill Lovra, Fatma Ekiz, Serife Selcuk Kilinc og Nimet Selcuk. Foto Loubna A. Kubiak/Loubna Photo
Ekte inkludering
Ekte inkludering skjer sjelden gjennom store ord og strategier, men i møtet mellom mennesker – rundt et bord, gjennom samtaler, håndverk og tid sammen.
Foreviget øyeblikket
Hvordan var stemningen på 17. mai?
– Vi foreviget øyeblikket med de ferdige bunadene ved hjelp av fotograf Loubna Aleksandra Kubiaks linse, forteller Hilal. – Bildene er nå våre felles minner om håndverket, fellesskapet og bunadsreisen som vi delte sammen.
Da mødrene så de vakre døtrene i de ferdige bunadene, fyltes øynene med stolte gledes tårer. Tenk at disse bunadene var sydd med egne hender, sting for sting …
Døtrene beskrev bunadene som langt mer enn tradisjonelle plagg. For dem handlet det også om kjærligheten, tiden og omsorgen mødrene hadde lagt ned i arbeidet. Når tiden ikke strakk til, var hjelpen nær fra både tante og søstre. Familien sto sammen om et mål.
Mange nye planer
Fortsetter reisen sammen?
– Vi er utrolig stolte og takknemlige, sier Hilal. – Norsk tyrkisk kulturforening har fått støtte på 200.000 kr fra Sparebankstiftelsen SR-Bank til prosjektet “Bunadskompetanse for arbeid og inkludering”. I august vil vi lage en ny samarbeidsavtale med Torill.
– Mange sliter med å skaffe seg jobb, sier Torill. – Vi vil gjerne også få satt i gang kvalifiseringsprosjekt for kvinner med innvandrerbakgrunn. I tillegg er systua klar for nye oppdrag og det blir flere bunadskurs.
Jeg er også på jakt etter mannlige skreddere som vil lære å sy herrebunad. Mitt langsiktige mål er at flere skal ta på seg oppdrag med å sy bunader for andre. Ambisjonen er at norske bunader skal sys i Norge, konstaterer Torill.
– Dette kan vi få til! Varige arbeidsplasser med reparasjons- og bunadssøm.
Kanskje en ny festdrakt? Enda sikrere blir dette om vi også får kontakt med noen stødige sponsorer eller investorer som har tro på oss, og på konseptet vårt. Vi ønsker å strekke oss mot nye mål og muligheter sammen med de flotte menneskene vi er så heldige å ha her i landet.
