Torbjørn Kindingstad
Metodistkirken i Stavanger var i mange år en viktig faktor i oppvekstmiljøet på Storhaug. I år feirer Stavanger metodistmenighet 150 år. Mange godt voksne kan fortsatt snakke varmt og takknemlig om årene på søndagsskolen i «metodisten».
Lærerne
Bjørg Bastiansen (94) var i flere år en av søndagsskolelærerne. Hun sier selv at hun fikk oppleve søndagsskolen i «gullalderen» som elev på tampen av 1930-tallet. Hun startet selv som søndagsskolelærer rundt 1952.
Hun har et spesielt forhold til både menigheten og til Metodistkirkens søndagsskole i Stavanger. Hun var gift med Håkon Bastiansen, mannen som for mange i etterkrigstiden var selve symbolet på søndagsskolearbeidet der han fenget store grupper av barn og unge med sine flanellograf-fortellinger.
Full kirke
Hele kirken var i bruk. Wesley-salen i kjelleren, kirkerommet oppe, sideskipet og til og med galleriet der de eldste holdt til. Det var orden på skolesystemet: fra første til syvende klasse, akkurat som i barneskolen. Og etter syvende ble de unge flyttet opp på galleriet, til bibelklassen.Klassene var delte; jentene på venstre siden og guttene på høyre. Klassene hadde sine benker, og lærerne måtte også ta hensyn til den læreren som underviste i benkene like bak.
Så om du skulle møte på en ekte senior som gikk på søndagsskolen i Metodistkirken i Stavanger, og vedkommende sier at «jeg har bare søndagsskolen, jeg», så var nok ikke det noen dårlig utdanning. En ting er de rent bibelhistoriske fortellingene og den teologiske kunnskapen. I tillegg kom evnen til å lytte, til å være sammen med andre, til å ta hensyn til andre og til å vise respekt for voksne og å være en del av en større sammenheng.
Tavla til Bastiansen
Like etter krigen i 1947/48 var det et stort, nordisk søndagsskolestevne på Solborg i Stavanger. Der var det en amerikaner som viste flanellograf. Søndagsskolelærer H¨åkon Bastiansen plukket opp ideen og laget sine egne fortellinger.
I vår digitale tidsalder kan flanellografen virke kjedelig og gammeldags. Men den fenget, både barn og unge, ja voksne med. Å bygge opp en fortelling med ord og bilder slik han gjorde, skapte tilhørighet og engasjement.
Leiv Amund Håland, mangeårig journalist i Stavanger Aftenblad, Midjord-gutt og Storhaug-beboer, og med solid erfaring fra søndagsskolen i «metodisten», har gode minner fra søndagsskoletiden. Han minnes tiden blant annet i et Drøs som stod på trykk i avisen 29. november 1989. Han skriver følgende: «Tavla til Bastiansen levde! De tok barn på alvor i Metodistkirken den gang. Ja, – du fikk faktisk lov til å bråke også under barnegudstjenestene til jul i Metodistkirken den gang!»
Og videre: «Verken dukketeater, Ibsen-teater, film eller fjernsyn har klart å viske ut minnet om den gleden, fryden og skrekken som Håkon Bastiansen kunne klare å få ut av små unger ved hjelp av sine utklippede tøybiter, klistret opp på en plate.»
Hoveddelen av barna til metodistkirkens søndagsskole kom fra Storhaug. For dem lå kirken nær. Men også fra andre deler av byen strømmet barna til.
Søndagsskolebuss
De første årene startet søndagsskolen klokken 14. Paul Olsen, kjøpmann og en kjent mann i byen, også utenfor kirkens vegger, betalte Stavanger Busselskap for å kjøre en søndagsskolerute, blant annet til Våland. Da var søndagsskolelærerne gjerne med på bussen, og hentet barn som skulle til søndagsskolen.
Metodistmenigheten i Stavanger ble stiftet i november 1874, og året etter kunne den nye menigheten flytte inn i eget bygg. Søndagsskolearbeidet var blant det første den nye menigheten grep tak i. Søndagsskole, slik vi kjenner den, hadde det da vært i ca 30 år i Stavanger. Det var Brødremenighetens folk som var først ute, og startet etter modell av Robert Raikes søndagsskolebevegelse i England.
Metodistkirkens første søndagsskole i Stavanger talte ca 60 barn, og det var 9 voksne som var engasjert som lærere. Den virkelige storhetstiden for søndagsskolen var likevel etter århundreskiftet. Særlig 1920årene, 1930-årene og videre. Men også etter krigen, fra 1945 og utover var søndagsskolen stor og viktig. Men etterkrigstiden var også begynnelsen på forandringene. Byen ekspanderte, og det trengtes nye og mer moderne boliger. De gamle sentrumshusene var utdaterte, og byens vekst skjedde i stor grad i de nye bydelene, langt utenfor sentrum. I tillegg bygges det bydelshus og arbeidskirker i flere av de nye bydelene.
Men søndagsskolearbeidet står fortsatt i en særstilling i Metodistkirkens arbeid gjennom 150 år. Et arbeide som trolig har båret langt større frukter enn besøkstallene i kirken i dag skulle tilsi.