Av Erik Thoring, Naturvernforbundets Marøygruppe
Marøyene er sjøfuglenes rike. Det grunne farvannet øst og nord for Store Marøy er spiskammer for andefugler, dykkere, skarv og noen ganger også alkefugler. Særlig høst, vinter og vår. Måkene er i klart mindretall. Før, i gamle dager, hekket det flere hundre par måker på Litle Marøy. Det dreide seg om i hovedsak om fiskemåker, men også gråmåker og sildemåker. Hekkekolonien forsvant i 2007 og siden har den aldri kommet tilbake. Da øya ble vernet som naturreservat i 1982 var det en solid hekkebestand på denne og flere andre mindre holmer i Byøyene. Alle hekkeholmene har lidd samme skjebne de siste 25 årene.
Storskarv og ærfugl
Litle Marøy ble ryddet for skog og kratt i 2009 og 2024. Måker hekker som kjent ikke i trær. Det har likevel ikke gitt resultater og forklaringen finner vi i sjøen. Maten (småfisken) mangler og derfor har mange av måkene flyttet inn til hustak i byen og funnet nye beitemarker. Men helt tomt for måker er det ikke verken på Litle eller Store Marøy. Begge steder hekker det noen få par av svartbak.
Mens måkene sliter er det andre sjøfugler som holder stand og endog øker i antall. Storskarv er et godt eksempel. Den har økt over alt i fjordene og Marøyene er ikke et unntak. Om vinteren er det gjerne mellom ti og tyve individer som oppholder seg på Skarvaskjeret, Klovnaskjeret og Austreholmen på nordsiden av Store Marøy. Ærfugl er en annen art som er sterkt tilstede i farvannet. Det er ikke noe nytt, men bestanden ser ut til å ha økt noe de siste 20 årene. Da snakker vi i første rekke om vinterbestanden. Altså de ærfuglene som kommer fra fjern og nær og som oppholder seg i flokker på flere hundre individer. De veksler gjerne mellom Havnesiloen der de åpenbart finner mat og Marøyene der de kviler på holmer og svaberg.
Grågås og gråheigre
Et ukjent antall ærfugl hekker på begge Marøyene. Det samme gjør grågåsa som «oppdaget» Marøyene som hekkeplass for ti-femten år siden. Etter det vi kan se er det minst to par som hekker på Litle Marøy og ett par som hekker på Store. I år kom åtte unger til verden i lyngheia.
Gråheigra – den staselige og tålmodige fiskeren med det dolkeformede nebbet, er på Marøyene nesten året rundt. Men særlig i vinterhalvåret. Heigrene driver fiskeriene sine i skumringen kveld og morgen, og midt på dagen slapper de av på øyene. Antallet overvintrende gråheigrer har gått tilbake de siste 10-15 årene. Før fimbulvinteren 2010-2011 var det 30-40 gråheigrer som overvintret. Nå er tallet mer enn halvert.
En sjøfugl som «alltid» har vært der, er silanda. Den vakre og sky fiskespesialisten er rundt Marøyene året rundt. Det pussige er at vi aldri har sett silender med unger. Kan hende er de sky endene også eksperter i å skjule seg og avkommene sine?
Alkefugler og vadefugler
Vinteren er den mest spennende tiden for oss som har et øye for fugler. Da kan det nemlig dukke opp arter som vi forbinder med storhavet, nemlig alkefuglene. Det dreier seg om enkeltindivider av alke, lomvi, alkekonge og teist som i sin søken etter mat har havnet i Gandsfjorden. I motsetning til mange andre sjøfugler er alkefuglene lite sky og tar sjelden til vingene. I de vintrene der innsjøene på Jæren har frosset til med is, trekker andefuglene ut til kysten og i fjordene. Det er vanlig å treffe på kvinender, stokkender og toppender rundt Marøyene. Noen ganger dukker det også opp arktiske fugler som havelle.
Andre fugler som er knyttet til strandsonen er den vakre og livlige tjelden. Den kommer til Marøyene hvert eneste år, men det er sjelden mer enn to til tre par. Høst og vinter kan andre vadefugler dukke opp og bli noen timer eller kanskje noen dager. Myrsnipe, strandsnipe og steinvender er slike sporadiske gjester. På land finner vi årvisse gjester som finner mat i de myrete partiene på Marøyene. Det er først og fremst rugde, men også enkeltbekkasin. Rugdene tilbringer gjerne hele vinteren på øyene om det ikke blir langvarig frost. Da sliter de med å finne mat og søker enda lengre ut mot kysten.
Fra skog til åpent landskap
Da de siste beboerne pakket sammen og flyttet fra øya i 1957 overlot de kulturlandskapet til naturen. Sakte og sikkert grodde de til – slåttengene, de dyrka markene og grasbeitene. Gjengroingen eskalerte etter at jeger – og fiskerforeningen på midten av 1960-tallet plantet 5-6000 sitkagran og buskfuru på den sørlige delen av øya. Planteskogen fikk følge av treslag som einer, bjørk, osp, ask og rogn. Da rydding og restaurering av Store Marøy startet i 2000 var kystlyngheia og jordbrukslandskapet i ferd med å forsvinne. Det favoriserte mange fuglearter som trives i gjengroingslandskap. Spurvefuglene dominerte og særlig grønnfink som hadde flust med mat og gode hekkeplasser i krattskogen.
De siste 25 årene har Naturvernforbundets dugnadsmannskaper ryddet og restaurert det gamle historiske landskapet. Det betyr at vi har redusert levevilkårene for arter som hadde tilhold i gjengroingslandskapet og favorisert arter som trives i åpne landskap. Samtidig må vi anta at endringene også har fått konsekvenser for insektene. Vi vet det ikke sikkert, men det naturlig å tro at insekter som trives i lynghei og på grasenger har det blitt flere av.
Heipiplerke og stær
Så hva med fuglelivet? Det har naturlig nok endret seg. Inntrykket er at det er færre hekkefugler nå enn for 25 år siden. Det var som forventet. Det skyldes ikke ene og alene at vi har fjernet skogen, men også at det er generelt sett er færre fugler nå enn før. Fuglebestandene i Europa, Norge inkludert, har blitt halvert de siste 50 årene, viser nyere forskning. Nedgangen ser vi over alt, og Store Marøy er ikke unntaket.
Grønnfinken som var en karakterart på Marøy for 25 år siden, er ikke utryddet. Den hører vi synge hver eneste vår, men i langt mindre antall. En art som trives bedre enn før er heipiplerka. Den foretrekker åpne landskap og gjerne lyngheia. Hvert år hekker det to til tre par øya. Linerle og steinskvett er også vanlige å se i åpne landskap. Disse artene har imidlertid ikke blitt faste, årlige hekkefugler. Det har derimot stæren. Den etablerte seg raskt da vi hang opp fuglekasser samtidig med at beitedyra kom tilbake på øya i 2005. Det er vanlig å se stæren snappe insekter i umiddelbar nærhet til villsauene.
Havørn og vandrefalk
Svarttrost, gjerdesmett, ringdue, kråke og rødstrupe er såkalte standfugler. De bor på øya året rundt. Det gjør ikke bokfink, lauvsanger og gransanger. De er trekkfugler som kommer til Marøy hvert år. Fugler som dropper innom i kortere eller lengre perioder om vinteren er flaggspett, gråtrost, granmeis, kjøttmeis, blåmeis og fuglekonge.
Det er ingen rovfugler som hekker på Marøy. Men mange er innom i kortere eller lengre perioder. Havørn ser vi hvert år, det samme gjelder hønsehauk som gjerne oppholder seg i skjul i granskogen. Vandrefalk og tårnfalk er mer sporadisk forekommende. I februar 2022 fikk vi et høyst uventet, men gledelig besøk av en jordugle. Den var ikke lenge før den fløy videre til nye jaktmarker.
Ekorn og steinkobbe
Man tenker gjerne at en øy midt i Gandsfjorden har lite å by på når det kommer til pattedyr. Det mest nærliggende å tenke på mink. Denne listige rov jegeren har ynglet på Store Marøy, men det er lenge siden. Stavanger kommune har det siste drøye tiåret hyret inn en profesjonell jeger som tar ut mink for å beskytte restbestandene av sjøfugl i Byøyene. Det er flere år siden vi sist så mink.
Mer oppsiktsvekkende er det at vi har hatt besøk av ekorn. 15. april 2023 spratt et enslig ekorn rundt i granskogen som ble fanget på film av fotograf Espen Mills. Etter to-tre uker fant den vel ut at levebrødet på Marøy var for magert og kanskje svømte den tilbake til Storhaug eller Usken. Røyskatt og rådyr er to andre dyr som har avlagt øya en visitt.
I sjøen er steinkobbe (fjordsel) fast inventar. Den ser vi en eller to av gjennom vinterhalvåret. Nysgjerrig og nyfiken, men alltid på vakt. Hver vår dukker det opp niser. Små tannkvaler som gjerne jakter i flokk. De går midt i fjorden og er i konstant bevegelse. På det meste har vi talt 40 niser som har drevet sine fiskerier midt i Gandsfjorden.
