Tekst: Terje Ulvestad
Foto: Camilla Krokstrand
Det finnes et kvekergravsted i Tysvær, men det finnes ikke noe kvekergravsted i andre norske byer, og det finnes kvekergravsteder bare i noen få europeiske byer.
Kvekersamfunnet
Kvekersamfunnet, eller Vennenes samfunn, ble grunnlagt av George Fox i 1652. En av de mest kjente kvekerne er William Penn, som grunnla den engelske kolonien som senere ble den amerikanske delstaten Pennsylvania.
Kvekernes religiøse liv skiller seg fra det vi er vant med i statskirken. Et møte bygger på stillhet. Det inneholder ingen salmer eller preken slik vi kjenner den fra gudstjenesten. Den som ønsker det, kan imidlertid ta ordet.
Kvekersamfunnet praktiserer ingen sakramenter eller ritualer. Kvekerne er pasifister og driver fredsarbeid. I 1947 ble Vennenes samfunn tildelt Nobels fredspris via sine to internasjonale hjelpeorganisasjoner.
Mest aktuelt i denne sammenheng er hva som skjer ved dødsfall. Når en kveker dør, holdes en andakt der den døde minnes. Av hensyn til slekt og venner som ikke er kvekere, kan det synges salmer eller spilles musikk. Kvekerne bruker imidlertid ikke en rituell jordpåkastelse og sier ikke «av jord er du kommet» etc. De har aldri vært opptatt av at begravelser må skje i vigslet jord; dette anser de for overtro.
De ønsker imidlertid å sørge for at gravplassen ikke er uhygienisk mht. mat og drikke. Begravelser kan også avholdes i det stille, og det kan gjerne avholdes minne- og takkemøte flere uker eller måneder senere.
Kvekerne i Norge
Til å begynne med var det bare sporadisk kontakt mellom kvekerne og Norge. Under Napoleonskrigene kom imidlertid norske krigsfanger i England i kontakt med kvekere som drev hjelpevirksomhet i fengslene. Nordmennene som hadde sittet i fengsel (prisonen), tok med seg kvekertroen tilbake til Norge.
Til å begynne med ble det bare holdt andaktsmøter, men i 1818 tok to utenlandske kvekere turen til Norge og anbefalte at man organiserte seg etter mønster fra kvekersamfunn i utlandet. I Norge kunne med andre ord kvekerne feire 200-årsjubileum for to år siden.
Kirkesamfunn utenfor statskirken var på denne tiden ikke tillatt i Norge. En bestemmelse om religionsfrihet ble i 1814 foreslått inntatt i Grunnloven, men forslaget ble ikke vedtatt.
Kvekeren Lars Larsen Geilane ledet ferden med «Restauration» fra Stavanger til New York i 1825.
Kvekergravstedet på Våland
Kvekerne Guri og Elias Tastad fikk tvillinger i 1820, men disse døde dessverre allerede året etter. I samsvar med sin kvekertro ønsket Elias Tastad at tvillingene ikke skulle begraves i vigslet jord. Tastad begravde dem derfor på sin egen eiendom på Våland. Han ble dømt til å grave opp tvillingene og flytte dem til et ordinært gravsted, men anket saken til Høyesterett og vant fram der.
Gravstedet, som ligger mellom nåværende hus nummer 54 og 56 i Muségata, ble deretter benyttet som gravplass for kvekerne i årene etter 1821. Omtrent 30 kvekere ble gravlagt her.
På jakt etter nytt gravsted
Da gravplassen på Våland begynte å bli for liten på 1840-tallet, så kvekerne seg om etter et nytt gravsted. Blant annet vurderte kvekerne å anlegge et gravsted på Hundvåg.
I 1854 stilte forretningsmannen Carl Petter Nyman et område på Storhaug til disposisjon for kvekerne. Da Nyman døde i 1891, ble skjøtet for gravstedet overført til kvekerne.
Kjente kvekere i Stavanger
Carl Nyman hadde kjøpt eiendommen Kjelvene i 1851. Han hadde suksess med sildeeksport og kornimport fra 1860-tallet, men han ble også rammet av de økonomiske nedgangstidene på 1880-tallet og gikk konkurs i 1887. Nyman og en rekke av hans familiemedlemmer er gravlagt på kvekergravstedet på Storhaug.
Både Nymansveien og Karlsminnegata er oppkalt etter ham.
Avholdspioneren Asbjørn Kloster var også kveker og er gravlagt på kvekergravstedet. I 1859 stiftet han i Stavanger sammen med Carl Nyman den første avholdsforening i Norge. Asbjørn Kloster har også fått en gate oppkalt etter seg på Storhaug.
Om selve gravstedet på Storhaug
Gravstedet er åpent for publikum og fungerer nå både som gravplass for kvekerne og som parkområde for befolkningen ellers. Området er rektangulært: cirka 36 meter langt og 24 meter bredt. Med et par unntak er alle gravplatene liggende. Rundt gravplassen er det en høy mur med en smijernsport som inngang fra gaten.
Fra begynnelsen var gravplassen omringet av en gråsteinsmur, og i 1893 ble den påbygd med en to alen høy klinkersteinsmur samtidig som det ble lagt sement på den eksisterende muren. Den ble ytterligere påbygd i 1936/37.
I 1893 ble det bestemt at gravene skulle være enkle, med angivelse av avdødes navn, fødsels- og dødsdato. Det skulle ikke være tillatt å sette opp monumenter. Dette forbudet ble overholdt da Totalafholdsselskapet ønsket å sette opp et monument på Asbjørn Klosters grav i 1901.
I 1896 besluttet kvekerne at det ikke skulle være tillatt med blomster på gravene.
Den nåværende smijernsporten ble laget i 1973 og erstattet den forrige som ble satt opp på slutten av 1920-tallet.
Det har vært mye diskusjoner om vedlikehold de siste femti årene, og i 1986 overtok Stavanger kommune ansvaret for vedlikeholdet. Underveis har naboer klaget, og det er liten tvil om at muren er moden for oppussing.
I sin selvbiografi «Espen Hana – edru og uten filter» skriver forfatteren på side 193 følgende:
«Favorittplassen hans var på Kvekerkirkegården i Haukeligata. Den lå midt inne i en trehusbebyggelse og var veldig hemmelighetsfull for oss unger. Det var noe mystisk med at det lå en liten overgrodd kirkegård midt i Haukeligata. Den minnet meg alltid om noe fra barne-tv, en serie som het «Den hemmelighetsfulle haven», eller noe i den duren.»
Et par store trær har nå blitt hugget ned. En ny allé har blitt plantet. Det er også utplassert en benk hvor man sette seg ned og studere det fredelige gravstedet. Mars 2020 ble skjøtet for kvekergravstedet overdratt til Stavanger kommune. Lagård kirkegård har nå ansvar for vedlikehold av eiendommen. Det er foreslått å bygge en ny port til gravstedet i Taugata i tillegg til den eksisterende porten i Øvre Haukeligate.
Kilder: Stavanger byleksikon, Wikipedia, snl.no, kveker.org
Artikkelen ble første gang publisert i Storhaug Bydelsavis nr. 3 – juni/juli 2020.
