Elisabeth E. S. Rongved
Foto: Frode Jansen
En gang kostet det 50 øre å være med i Nylund skolekorps. Det var året Kristiania ble til Oslo, det som skulle bli NRK startet sine første sendinger, og de fleste barn måtte nøye seg med 7 års skolegang. Året var 1925, og 40 musikanter som skulle bli kjent som «Guttene fra Nylund» skulle møtes på loftet i femte etasje på Nylund skole.
Visste de at de skulle bli historie? Sannsynligvis tenkte ikke guttungene så mye på det. De hadde vel, som nå, mer enn nok med å lære seg hvordan de skulle blåse, hvilke knapper de skulle trykke på, og hvordan i all verden de skulle greie å marsjere og spille reint samtidig. For nå var Nylund skolekorps i gang – og det samme var en ny historie.
Fellesskap over generasjoner
100 år senere kan de fleste på Storhaug, enten du er klar over det eller ei, nynne med på marsj-klassikere som plutselig fyller gatene når du begynner å tenke på at det kanskje er på tide å pusse vinduer. For et like sikkert vårtegn som at Emmausbukta fylles med badende unger og kirsebærsblomstene eksploderer i hagene er det at Nylund skolekorps marsjerer i gatene for å øve til mai. Noen ting endrer seg aldri.
Det er ikke mye en 13-åring fra 1925 ville kjent igjen hvis han møtte en 13-åring i 2025. Men hvis han hadde hoppet i en tidsmaskin med kornetten sin i skolegården på Nylund i 1925, og hoppet ut 100 år senere, midt i en marsjøvelse – da ville han nok følt seg helt på hjemmebane. Han hadde kanskje måttet venne seg til at det var jenter med, da. De fikk innpass en gang på 60-tallet, sånn rundt tiden marsjen «Dixieland strut» ble komponert (det er en av dem du kan utenat, uansett om du aldri har vært i nærheten av en kornett). Men musikken, takten og fellesskapet – det er det samme nå, som da.
– Det handler om tilhørighet
Det er nesten noe litt magisk ved det. At en aktivitet som fenget barn for 100 år siden, fortsatt holder stand i dag – når det aller meste annet er forandret.
– Jeg tror det er det universelle: At alle trenger en plass å høre til, å bli sett, bli utfordret og være med venner og likesinnede, sier dirigent Erlend Bratlie.
– Vi trenger å bruke fritiden vår på noe givende, som gir oss glede og inspirasjon.
Bratlie har akkurat diskret blitt gjort oppmerksom på at han har vært dirigent for Nylund skolekorps i over en femtedel av korpsets historie.
– Oi!
Mange historier
Å dirigere Nylund har blitt en viktig del av Erlends historie. Og det er uendelig mange historier blant de mange barna og ungdommene som har vært en del av korpset i 100 år. Noen har vært innom akkurat lenge nok til å lære seg noen få noter, før de løp videre til andre kjekke ting å holde på med. For noen har det vært vennskapene, mer enn øvingen, som har vært grunnen til at de fortsatte. Noen har funnet sitt kall i livet. Nylund ble starten på noe dypt meningsfullt. Og mange er det som har latt korpsinteressen gått i arv, og der det å spille i korps går fra generasjon til generasjon. Flere av dagens musikanter i Nylund har foreldre – ja, til og med besteforeldre! – som selv har marsjert i Storhaugs gater og tilbrakt timer på øvelse på skolen.
Glad for støtten
De siste årene har Nylund skolekorps markert seg som et av landets ypperste janitsjarkorps. Det er dirigenten selvsagt stolt av. Men korpsglede handler om så mye mer enn plasseringer i konkurranser.
– Det er kjekt å se at Nylund Skolekorps har et så godt rykte i bydelen, at vi blir heiet på og at nye musikanter fortsetter å strømme til, i en tid der barn og unge har så mye å velge mellom, sier Erlend.
– Og personlig er det veldig gøy å være musikalsk leder for et korps på 100 år, og i tillegg være 100 medlemmer. Det var en litt morsom drøm, og det klarte vi – sammen!
