Sigrid Bækholt
[email protected]
Bjørn ble gitt vekk som baby og vokste opp på Waisenhuset. Han ble utsatt for mange og langvarige seksuelle overgrep. Det var som om sjelen ble stjålet. Hans historie handler om gode og vonde opplevelser. Om å ta livet sitt tilbake og stå oppreist.
Som 18-åring meldte han seg for evig og alltid ut av barnevernet. Mange år senere giftet han seg på Waisenhusets vaskeri. Nå er han frivillig kafévert på det tidligere barnehjems huset. Som nærmeste nabo har han tatt hele området tilbake og liker å kalle seg selv godseier.
Onsdag 5. februar i Varden kirke
Diakon Hans Eskil Vigdel ledet kvelden. Bjørns sønn, Arild, fortalte om hvordan det var å vokse opp med Bjørn som pappa. Gro Skartveit fra Emmaus frivilligsentral gjennomgikk Waisenhusets historie og intervjuet Bjørn i forkant av foredraget. Historien som gjengis her er et utdrag av hans foredrag.
Etter forslag fra Gro sang forsamlingen Happy Birthday for Bjørn.
Ukjent fødselsdag
– Det er slett ikke sikkert at jeg har bursdag om fire dager, repliserte Bjørn. -Jeg har hørt to forskjellige varianter om min tidligste historie. At jeg som baby ble funnet innpakket i avispapir i en løe på Hundvåg. Eller at min mor gav meg vekk på Torget.
Jeg var 3 eller 7 måneder gammel da jeg i 1967 kom under offentlig omsorg. Jeg bodde på Waisenhuset i 11 år. Mine foreldre var litt på, men mest av.
Forsøkskanin for barnevernet
Jeg ble en forsøkskanin for barnevernet ved at jeg også skulle bo litt hjemme. Der var det mye drikking og krangling. Jeg ble redd, måtte ha lyset på om natten og slet med å sove. Jeg husker en jul med mor og far. Det ble kaos, bråk og politi.
Mine foreldre hadde stor bagasje selv. Mor hadde bodd på barnehjem og opplevd seksuelle overgrep. Jeg har senere tilgitt dem begge. De hadde ikke forutsetninger for å ha oss barna.
Jeg har to søsken i Norge. Begge har opplevd omsorgssvikt og overgrep og bodde på sperret adresse. Jeg har tre halvsøsken i Danmark. Også de på sperret adresse for å hindre foreldrekontakt. Men dette gjaldt ikke meg.
Kidnapping og straff
Jeg husker at jeg ble kidnappet av mine foreldre da jeg var ca fem år gammel. Waisenhuset ringer politiet som bringer meg tilbake. Ingen sier stakkars deg eller spør hvordan jeg har det. De sa det var min feil. Straffen var rett i kjelleren.
Far skulle lære meg å drikke alkohol. Jeg var 11 år og vi var på Jernbanen. Drekk, sa han. Noe annet skjedde også. Far ble forbanna og sjalu på mor. Det endte med at han knuste hele baren.
God grunnmur
Kirsten tok imot meg på Waisenhuset. Hun var et godt menneske, min første mor, som tok vare på meg og gav meg bein å stå på. Selv sier hun at jeg var hennes unge, hennes gutt. Jeg har bare gode minner med henne.
Flere av de unge tantene tok oss ofte med på tur, gjerne hjem til sine foreldre. Disse turene var gode opplevelser og avbrekk i hverdagen.
Det er viktig for meg å si at det faktisk var ansatte som ikke visste hva som foregikk i det skjulte. Som at styreren ansatte et nettverk av pedofile.
Andres historier
Jeg vil gjøre det helt klart at andres historier fra Waisenhuset er helt annerledes enn min. Magne Huths historie i boka En barndom på Waisenhuset bør også leses. Den er fra en helt annen tid (1947-1964).
Min første besøksfamilie
Mitt første besøkshjem tok imot meg fra jeg var tre-fire år. Jeg var hos dem i ferier og helger helt til jeg var 11 år. Jeg fikk gode venner i gaten. Det var trygt og godt og jeg stortrivdes. De gav meg alt jeg trengte. I ferier opplevde jeg et eldorado med natur, husdyr og fiske. Jeg ble sett. Jeg fikk min egen lille trillebår!
Fostermor bad meg som fireåring om å hente poteter i kjelleren. Jeg sa hun ikke måtte låse døra for det gjorde de på Waisenhuset. Fostermor tok dette opp, men de nektet for at de gjorde slikt. Men hun gjennomskuet dem og hun trodde på meg. De ville ha meg – men barnevernet torde ikke av frykt for far.
Hadde jeg fått flyttet den gang, hadde jeg sluppet alle overgrepene.
Omsorgssvikt og seksuelle overgrep
Ny bestyrer ansatte en pedofilring. Han jeg skal fortelle om var både ansatt på barnehjemmet og besøkshjem. Første natt i mitt andre besøkshjem kom han til soverommet, tok hånden min mot skrittet sitt og sa jeg måtte gjøre sånn. Jeg var 7 år. Han sa jeg aldri måtte si noe, dette var vår hemmelighet.
Vedkommende sluttet på barnehjemmet og begynte i Posten. Han hentet meg i mitt første fosterhjem og tok meg med på sine postrunder. Jeg måtte runke ham på disse turene.
Rektor, sosiallærer og barnevernet visste om ham – men gjorde ingenting. Han innrømmet mange år senere alle faktiske forhold og overgrep i politiavhør. Det var en befrielse for meg, styrket saken og min troverdighet.
Det ble for mye
Jeg ble frustrert over alle overgrepene. Hvordan skulle jeg komme meg ut av dette? Jeg begynte å stjele, rømme og drikke alkohol. Familie nr 1, som nå hadde fått egne barn, klarte ikke å håndtere meg mer.
Jeg kunne avslørt ham tidligere
Politiet ringer meg. En annen, som bodde på Waisenhuset, har anmeldt fosterfar og styrer på Waisenhuset for overgrep og sier at jeg vet noe om denne saken. Jeg ble bedt om å komme til avhør. Jeg vet hvem som har anmeldt. Han bodde på samme hus som jeg. Han var min beste kamerat. Det som skjedde med ham, skjedde også med meg.
Jeg sviktet min kamerat
Min fosterfar kontakter meg og sier jeg skal nekte for dette. Han var svært truende, og det resulterte i at jeg i avhør blånekter.
Etter at saken er henlagt, ringer Rogalands Avis og sier du nektet, men du visste – hva tenker du nå? Jeg sier jeg er lei meg og har det vondt og at jeg har gjort noe galt. Min tidligere kamerat rømte landet og tok seg ny identitet på grunn av redsel for overgriper og bestyrer.
Det er forferdelig å ha dette på samvittigheten. Jeg anmeldte min fosterfar i etterkant når barnehjemsaken kom opp. Han innrømmet alle sakene i avhør, men politiet henla saken grunnet foreldelse.
Støttegruppen
Vi er barnehjemsbarn og lager støttegruppe! Ap-politiker Kian Reme tror oss og hjelper oss i gang. Støttegruppen i Stavanger startet 21. september 2004.
Kai Stene og Hege Benedicte Blom Stene blir viktige personer i støttegruppen og Prosjekt oppreising. Reimunn Førsvoll var til enorm hjelp for mange. Vi overtar avdelingene i Bergen, Oslo, Finnmark og Trondheim og blir en nasjonal gruppe. Så følger oppreisningsordning og granskningsutvalg i Stavanger. Vi ble sett og hørt. Regjeringen gir oss erstatning for tapt barndom.
Jeg tar barndommen tilbake – 2013
Barnehjemshusene rives. Jeg er nærmeste nabo og går ofte tur med hunden Jeppe. Jeg forteller min historie til han som sitter på gravmaskinen og skal rive husene. Etterpå tar han grabben og røsker ned hele huset. Han gjør det for meg, synes jeg. Jeg tok med noe treverk hjem. Det var som å brenne opp historien.
Noen roter på plenen min!
Mars 2022 starter noe som skulle bety mye for meg. Folk fra ByAuk (andelsgård) graver på plenen på mitt område! Senere ser jeg at det vokser og gror! Et nytt viktig bilde på å ta barndommen og området tilbake.
Det er her, på restene av Waisenhuset, at jeg tar livet tilbake. Hunden Jeppe blir den beste terapi og psykolog.
