Av Arild Birkeland
Den første gangen jeg hørte om dampveivalsen, var da min far leste i avisen at det var besluttet å plassere kommunens utrangerte dampveivals på Kjelvene lekeplass. Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve dette da jeg en dag i begynnelsen av desember 1954 gikk opp på lekeplassen for å se etter mine kamerater.
Jeg fikk da se et rart opptog som kom oppover Suldalsgaten (nå Hermetikkgata) langs fotballbanen. Det kom først en stor lastebil som slepte dampveivalsen. Sist i opptoget fulgte det en noe mindre lastebil. Jeg mener at den siste bilen også var festet til dampveivalsen, og antakelig fungerte som bremsehjelp.
Arbeidsfolk gikk både foran og bak opptoget. De var med på å stoppe annen trafikk. Opptoget tok til høyre, inn i Haugesundsgaten og videre til «hovedinngangen» til lekeplassen, i krysset ved Haugesundsgaten, Ryfylkegaten og Arbeidergaten. Vi ble fort en stor flokk med unger som fulgte med på dette sjeldne opptrinnet.
Dampveivalsen ble slept inn, og plassert omtrent midt på lekeplassen. Noen arbeidskarer gikk i gang med å koble fra bilene, andre begynte å klargjøre dampveivalsen. Jeg husker bl.a. at de demonterte diverse styrestag, slik at rattet kunne dreies fritt.
Da kommunens folk dro fra stedet, myldret det med unger, både oppi, under og rundt dampveivalsen. De fleste ungene kalte den for «Dampalvalsen». Til min store skuffelse klarte jeg ikke å klatre helt opp på den. Jeg var for liten og måtte få hjelp. Jeg husker ennå hvor stolt jeg ble første gangen jeg kom meg oppi den på egenhånd. En bragd jeg selvfølgelig måtte fortelle hjemme.
Dampveivalsen var grundig rengjort og steamet. Alt fett og smøring i spaker og ledd var vasket vekk. Dermed rustet etter hvert også alt utstyr fast. De første årene kunne vi dra i alle spaker, snu på diverse ventilratt og åpne døren hvor kullet ble skuflet inn under kjelen. Til og med feieluken under maskinen kunne åpnes og inspiseres. Dette gjorde jo leken mer interessant.
Når våren kom ble det alltid fylt på sand i sandkassen. Dampveivalsen var plassert rett ved den store sandkassen på Kjelvene. De større ungene pleide da å spa opp en stor haug med sand rett bak dampveivalsen. Så hoppet de fra taket og ned i sandhaugen.
Jeg husker det var skikkelig nifst første gangen jeg skulle prøve meg på denne «manndomsprøven». Jeg kan love deg at det så mye høyere ut når du sto på taket og tittet ned, enn når du sto nede og kikket opp. Men, etter en del nigling, tok jeg satts og hoppet. Det var virkelig med skrekkblandet fryd! Det første hoppet var det verste.
Hestaskremmaren
Dampveivalsen, som nå står på Kjelvene, var en veivals som ble drevet av en dampmaskin. De to tunge tromlene sørget for at jord– og steinmasser ble kompakte ved å kjøre over lagene flere ganger. Massene måtte være kompakte for å få veier med jevne flater og god bæreevne. Veivalsen ble i sin tid kalt hestaskremmaren, fordi den bråkte sånn.
Modellen heter Invicta, kostet 10 000 kroner og ble sertifisert som Stavanger kommunes første dampveivals 4. mars 1911. Invicta ble bygget av Aveling & Porter Ltd, Rochester, Kent i England. Vekten var 15 tonn og toppfarten 5,5 km/t.
En aktiv karriere på Stavangers gater og veier fikk en brå slutt da krigen kom i 1940. Tyskerne brukte Invicta på Sola flyplass. Etter krigen fulgte ni år på ingeniørvesenets lager i Nedre Banegate. 7. desember 1954 ble dampveivalsen plassert på lekeplassen på Kjelvene. (erlingjensen.net)
I 1992 ble dampveivalsen rustet opp i sprakende farger.
I 2016 sørget kommunen for en helt nødvendig restaurering med sandblåsing, bytte av øtdelagte deler, rustbehandling og ny lakk tilnærmet de originale fargene. Nytt tak kom også på plass.
