Mr. Midjord

Siri Jeanette Pedersen,
nabo og Walter-fan.

Walter sitter på terrassen i selvbyggerhuset sitt i Horjegata. Her, i den lille blindgata bak Midjord bydelshus, kjenner alle Walter. Han kan alle fortellingene om Storhaug og enda flere om Midjord.

Faren eide Midjord-banen

Mye har endret seg på Storhaug de siste hundre årene, men de kommunale boligene i Nymannsveien ser tilnærmet like ut som da de stod klare i 1920.

– Vi var åtte søsken i leiligheten i murhusene. Tre gutter og fem jenter. Leilighetene var større den gang, men vi hadde ikke akkurat god plass. Folk bodde trangere før, og klarte seg med mindre, sier Walter. Midjord-banen åpnet da Walter var åtte år gammel, i 1938. Han husker det godt.

– Faren min, Trygve Berg, var med i arbeidslaget som bygde Midjord stadion. De fjernet trær og pukket stein, arbeidet strakk seg over tre år, minst. Laget bestod av arbeidsledige, som var på en form for tiltak. Da banen endelig åpnet, fortsatte faren min å jobbe som vaktmester. Han eide Midjord-banen, humrer Walter. Faren drev blant annet folkebadet på Midjord.

– Folk hadde ikke bad hjemme og fotballgarderoben ble til folkebad i helgene. Her kom hele Midjord for å dusje. Fredagen var badedag for kvinner og lørdagen var forbeholdt mennene, de kom rett etter at jobben sluttet klokken ett. Da ble alle verdensproblem­ene løst, smiler Walter.

Ruth og Tobben på Midjord

Walter får stjerner i øynene når han får spørsmål om hvor han traff konen sin, Ruth. Han måtte ikke dra så langt for å finne sitt livs kjærlighet, for å si det sånn.

– Hun bodde i nabohuset. Vi ble gatekjærester da vi var tolv år og fikk fast følge da vi var femten. Vi giftet oss i 1952. Sønnen vår Torbjørn, eller Tobben som vi kaller ham, ble født i samme år, sier Walter. Tobben er oppkalt etter lillebroren til Walter, som døde i en bilulykke i 1941.

– Det var vinter og vi akte i en bakke som gikk fra Godalen og ned til Hillevågsvannet. ­Tyskerne var stasjonert på Vardentoppen, de hadde luftvernkanoner og skyts der. Kjelken til Torbjørn krasjet med en stor lastebil som skulle opp med matforsyninger til tyskerne. Han ble drept, åtte år gammel. Det var grusomt, sier Walter.

100 meter vest på Midjord

I Horjegata, som befinner seg drøye hundre meter fra Walters fødested, er det maks 15 gate­adresser. Walter bor i det innerste rekkehuset. Boligene var selvbyggerhus, og i 1953 var Walter selvsagt med og bygde rekken og leiligheten han bor i. Året etter flyttet han inn med familien sin, med Ruth og Tobben. Walter jobbet på Gummien og Ruth ble ­etter hvert rengjører på Midjord bydelshus, hun hadde ikke lang arbeidsvei, nei.

– Ruth var så god med ungene i gaten, hun var utrolig omsorgsfull. Når naboungene kom hjem fra skolen gikk de rett til henne og spiste kake. Vi ble kalt bestemor og bestefar av hele gata, minnes Walter. Han ble enkemann i 2010. Ruth døde av hudkreft etter lang tids sykeleie.

– Ruth fikk diagnosen allerede da hun var i 40-årene. Hun var inn og ut av sykehus i 28 år. Vi dro regelmessig til Bergen, blant annet for å få hudtransplantasjon. Jeg stelte henne hjemme de siste tre årene, forteller Walter.

Foran husrekken i Horjegata, som grenser til skog og turstier, ruver en frodig felleshage som Walter har tilbrakt utallige timer i. Han har slått tusenvis av meter med plen, lukt kanskje tonnevis av ugress og pleiet vakre blomster som kommer opp år etter år.

– Jeg arbeidet nok mer i hagen før, nå har pusten blitt litt tung. Det er koselig å sitte her på fine dager, når naboungene leker og hopper på trampolinen. Tenk, her var det ingen trær da vi bygde for 70 år siden! Det lå et stort gartneri rett nedenfor, mimrer Walter, han har alltid en historie på lur.

Bodde nesten i Oslo

Walter hadde Gummien, eller Vestlandske Gummivarefabrikk, som sin arbeidsplass i 37 år. Fabrikken lå på tomta hvor Johannes Læringssenter i dag holder til. Gummien produserte kalosjer og spesialiserte seg etter hvert på regntøy og arbeidsklær. Her begynte Walter å jobbe som 17-åring.

– Etter Nylund skole begynte jeg som 14-åring å jobbe som bud for Stavanger kolonialforretning i Kirkegata. Så begynte jeg på Gummien, der var jeg i 37 år. Tjue av de årene var jeg formann. Det var byens nest største arbeidsplass, med 900 ansatte, forteller Walter.

Hvorfor engasjerte han seg i fagforeningen?– Det ble bare sånn. Som fagarbeider var jeg engasjert i faget. Jeg ble valgt inn i forbundsstyret, der var jeg i to perioder. Valg­komiteen ville ha meg som sekretær, med arbeidssted i Oslo. Jeg ringte til Ruth for å rådslå, om hun kunne tenke seg å flytte til Oslo? Hun hadde da besøk av foreldrene mine. Moren min begynte å hylgrine og ropte: nå skal jeg miste han også! Glem det, Ruth, sa jeg. Vi blir på Midjord, sier Walter leende.

Banemester

Og her har han blitt. Etter hvert byttet Walter jobb, og gikk i sin fars fotspor og ble banemester på Stavanger stadion på Eiganes.

– Jeg har alltid vært interessert i fotball, både på og utenfor banen, forteller Walter. I ungdommen spilte han først i Hetland idrettslag, og så for bedriftslaget på Gummien.

Søker du i Stavanger Aftenblads arkiv på navnet «Walter Berg» dukker det opp mange saker fra Gummien, men også fra stadionen. Mange av nyhetene er statusrapporter på hvordan det står til med gressplenen på banen, andre dreier seg om fag­foreningsarbeid og fagbrev. Også som banemester engasjerte Walter seg i faget, og fikk ansvar for lærlinger i park- og idrettsavdelingen.

– Alle som skulle ta fagbrev måtte innom stadionen, inkludert kvinnene som jobbet i svømmehallene. Hos oss lærte de blant annet å kjøre traktor, tippe grus og sjaue med jord. På de andre stadionene rundt forbi i byen, ble de bare satt til småjobber. Ryktet gikk blant damene, og alle ville til Stavanger stadion for å kjøre traktor. Til slutt fikk jeg ansvaret for alle de kvinnelige lærlingene. De fikk fagbrev alle som en, sier Walter fornøyd.

Gode naboer på Midjord

Walter har hatt mange naboer opp gjennom årene.

– Jeg kan ikke tenke meg andre plasser å bo. Jeg er veldig stolt av gata vår. Vi har hatt enormt mange gode naboer. Når jeg treffer folk som har flyttet fra Horjegata, så sier de at de lengter hjem, sier Walter.

Foruten gode naboer, har Walter en liten og nær familie, med Tobben på 72 år, og et barnebarn som nærmer seg femti. Pluss en del tantebarn. Og så har han søsteren sin, da.

– Vi er bare to søsken igjen, det er meg og min storesøster på 95 år. Vi spiser middag sammen på Patrioten hver uke, sier Walter.

Tre naboer om Walter

Hilde Oftedal og Anders Meland, naboer med Walter i 7 år
Det å ha Walter som nabo er som å ha vunnet førstepremie i verdens nabolotteri! Han er evig ung, nysgjerrig og inkluderende. Han passer på at fuglene har mat om vinteren og ungene har godteri på Halloween. Et unikum av et menneske!

Torhild Bråten, nabo med Walter i 24 år
Vi flyttet til Horjegata for 24 år siden. Den dagen flyttebilen kom hadde Walter funnet ut hvor vi bodde på Storhaug og stilte opp for å hjelpe til med flyttingen. Det er Walter: alltid hjelpsom og bryr seg om mennesk­ene rundt seg. En trygg «bestefar» for ongane i gadå, og det er mange is som han har delt ut i årenes løp. Walter har alltid tid til en prat og bidrar sterkt til at Horjegata er bydelens beste gate.

Pia Pedersen Knudsen, nabo med i Walter i 12 år
Det jeg husker best fra da jeg var liten var at Walter kom og hentet søppeldunkene våre. Han satte dem på plass igjen også. Mamma glemte alltid ut tømmedagene, så han hjalp henne med det. På lille julaften kommer Walter med gaver til meg og søsknene mine, det er kjempe­koselig. Han er i god form og det kjekt å treffe på ham i gata.