Sigrid Bækholt
[email protected]
– Jeg vokste opp i Spilderhauggata 3, blant fabrikkene i Østre bydel. De tre første husene på sørsiden i Spilderhauggata var omkranset av Gummien, nesten som en borg rundt oss. Vår nærmeste lekeplass var i dette gårdsrommet, minnes Arild.
Arild Birkeland har usedvanlig god hukommelse. Det viser igjen i hans mange barndomshistorier fra egen oppvekst blant fabrikkene i øst på 50 og 60 tallet.
Konsentrert industriområde
Området øst for Haugesundsgata var i sin tid landets mest mangfoldige og konsentrerte industriområde.
Behovet for arbeidsfolk var stort. Boligbyggingen skjøt fart og viktige deler av trehusbyen ble bygget. Storhaug ble den tettest befolkede bydelen. Enkle trehus og litt større tomannsboliger med gårdsrom eller en liten hage klorte seg fast der det var en ledig plass mellom de gedigne fabrikkpipene.
Nærheten mellom boliger og industri gav et karakteristisk, blandet bygningsmønster. De svært korte avstandene gav nærhet til alt man trengte.
Mangfoldet nådde en topp rundt 1950 med 85 forskjellige fabrikker hvorav 17 var hermetikkfabrikker og hele 18 var forskjellige mekaniske verksteder.
Fra Gunnar Roalkvams artikkel Industriens epoke i Østre bydel. https://storhaugbydelsavis.no/2022/08/30/industriens-epoke-i-ostre-bydel/
Slik så det ut før Bybrua ble bygd og før Haugesundsgata ble gravd ned i terrenget med kulvert over. De hvite byggene foran til venstre er Stavanger-Fjord Packing. De røde bygningene i midten er Stavanger Gummiindustri (Gummien). Arbeiderboligene i Spilderhauggata 1, 3 og 5 lå i gårdsrommet til Gummien. Øverst til venstre Svankevigå (som av mange ble kalt Banavigå). Øverst til høyre Spilderhaugvigå. Mellom Stavanger Støberi & Dok og Gummien ligger Mauritzen såpefabrikk. Widerøes flyfotosamling, Stavanger Byarkiv. Datert 19.6.1970.
– Det var fabrikker og småproduksjon overalt, forteller Arild. -I nærområdet ble det bl.a. produsert slangetromler, mange typer hermetikk, leketøy, brød og kaker, margarin, korn og melprodukter, puffet ris og havre, lys og såpeprodukter, papirposer, blikkprodukter som hermetikkesker, kakebommer, lekespann o.l., forskjellige gummiprodukter samt en rekke produkter fra trykkerier som etiketter og senere også tegneserieblader.
I tillegg var det flere små håndverksbedrifter som snekker, skomaker, blikkenslager og ulike mekaniske verksteder.
Luktene
Hva husker du om luktene?
– De mange fabrikkene ga fra seg mange forskjellige lukter. Det var ingen krav til luktrensing den gangen. Det eneste kravet var høye piper for å unngå røyk og sot i nabolaget.
Fra hermetikkfabrikkene var den vanligste lukten en blanding av røyk fra eikeveden og lukten av røykt brisling. Dette var liksom en god og trygg lukt som betydde at alt var på det normale, med arbeid og «velstand». Men på varme sommerdager kunne det komme en mindre god lukt fra bakgårdene på fabrikkene hvor fiskeavfallet ble samlet opp før det ble hentet.
-Lukten fra Gummien på Kjelvene kunne være ganske sterk, forteller Arild Birkeland. Gummien produserte blant annet gummiplater, gummiringer til hermetikken og skvettlapper til biler. Dette gamle skiltet henger fremdeles på veggen mot skateparken på Kjelvene. Foto Sigrid Bækholt.
Noen fabrikker, som la ned gaffelbiter og ansjos, luktet kraftig. Det var ingen vond lukt, men den var til tider ganske sterk. Rundt Badedammen lå det mange trelasthandlere og kassefabrikker. Lukten av nyskåret tømmer var ganske god.
Jeg husker ennå lukten av det dampende kornavfallet (mesk) fra Tou bryggeri som ble brukt til dyrefór og kjørt i åpne lastebiler med høye karmer.
Bakeriet Samhold på Møllehaugen ga oss godlukt av nybakt brød og kaker. En annen god lukt kom fra puffing av ris og havrenøtter. Og risting av peanøtter luktet jo heller ikke så verst.
Langs småbåthavnene og i dokken i Spilderhaugvika luktet det alltid godt av tjære og treolje.
Var det mye klaging på vond lukt?
– Nei, folk visste at industri nødvendigvis måtte gi fra seg lukter som ikke alltid var gode, men det var jo industrien folk levde av, forteller Arild. -Så husmødrene bet det i seg og vasket klærne på ny hvis vasken ble ødelagt av lukt eller sot mens den hang på klessnoren. Irriterende, men det var ingenting å gjøre med det.
Vi lærte av fagfolk
– Vi kom i nærkontakt med alle slags yrker fra vi var små. Vi så hva slags arbeid de ulike fagfolkene utførte og hvilke verktøy de benyttet. Vi lærte derfor selv å bruke dem, ofte bare med å se på hvordan arbeidet ble utført. Vi var delaktige i det som foregikk rundt oss.
– Vi ble selvhjulpne og bygde våre egne rennebiler, hytter og krabbeteiner. Fra venstre Odd Inge Nygaard, Kjell Arne Jensen, Arild Birkeland og Ernst Magne Vigsnes. Han som står og ser på er Magne Ingebrigtsen, forklarer Arild. Bildet er fra rennebilløp på Møllehauen og er lånt av Gjertrud Ingebrigtsen.
Vi møtte skomakere, blikkslagere, paraplymaker, glassmestre, urmakere, snekkere, skiltmalere, møbeltapetserere, gravører, sadelmakere, møbelsnekkere, skreddere og smeder.
Vi var til stede på verkstedet når arbeidet ble utført. Vi fikk slipt lommeknivene våre og sveist deler på sykkelen. Ting som gikk i stykker, ble reparert.
Vi pratet med murere, jernbindere, rørleggere, malere, tømmermenn, forskalingssnekkere, elektrikere, snekkere, asfaltlegger, grøftegravere o.l.
Var det bygge- eller anleggsarbeider i nærheten, så var vi der og så på og pratet med de som var i arbeid.
Vi var inne i arbeidsbrakkene og snakket med folk når de hadde matpause. Vi var om bord i dykkerbåten og snakket med dykkeren og mannskapet. Vi var om bord i reketrålerne når de kom inn. Vi var med på å koke reker. Vi var inne i fabrikkene og snakket med arbeiderne. Og vi pratet med kaiarbeiderne.
Vi sprang ofte små ærend for folk, enten det var for å kjøpe noe for dem, eller levere noe. Vi forventet aldri betaling for disse småjobbene, det var vel en slags gjentjeneste. Vi fikk ofte sitte på små turer med lastebiler som levert kull og koks i nabolaget. Vi pratet alltid med bosskjørerne når de var i vår gate.
Stavanger-Fjord Packing
Hermetikkfabrikken Stavanger-Fjord Packing dannet et trekantet kvartal mellom Haugesundsgata (foran), Pedersgata (til venstre) og Arbeidergata (bak fabrikken). -Det hvite bygget helt til høyre var garasje og verksted, forteller Arild Birkeland. -Til venstre for garasjen ses bakgården. Hovedgårdsplassen vises ikke på bilde, da den ligger bak fabrikkbygningene. Bildet fra Stavanger byarkiv er fra 1962.
Min første barndomsvenn
– Min første barndomsvenn var Fala, forteller Arild. – Det gikk mange år før jeg hørte hans virkelige navn. Sammen utforsket vi områdene i en stadig større radius fra Arbeidergata og Spilderhauggata til Kjelvene, Fiskepiren, Badedammen, Banavigå, Møllehaugen og Dokken. Vi kjente alle snarveiene. Allerede i fireårsalderen hadde vi ganske stor aksjonsradius.
– Min barndomsvenn Falaen bodde først i det nærmeste huset, forteller Arild Birkeland. -Da dette ble revet på 60-tallet, flyttet familien inn i det andre huset. Begge husene tilhørte Stavanger-Fjord Packing. Arbeidergaten 15 av kunstmaler Sverre Ivan (Sverre Ingolf Larsen 1925 – 1993) som ifølge Arild bodde øverst i det nærmeste huset. Kopien av maleriet er lånt fra Lisa Thelin Knutsens nettside om Pedersgata.
– Far til Fala var formann på hermetikkfabrikken Stavanger-Fjord Packing som lå få meter fra barndomshjemmet mitt. Fala og jeg var rundt omkring, høyt og lavt, i denne fabrikken helt ifra vi var ganske små.
Hva gjorde mest inntrykk i Stavanger-Fjord Packing?
– Produksjonen av høns! Den foregikk rundt et stort bord inne i fabrikken. Mannlige arbeidere sto og hogde av føtter og hoder på de ferdig ribbete hønsene. Kvinnelige arbeidere satt rundt bordet og puttet de klargjorte hønsene oppi noen store runde bokser. Disse fikk så lokk valset på, før de ble kjørt inn i autoklavene (trykk-kokere) for steaming.
(Norsk Hermetikkmuseum)
Hermetisering av brisling og kippers var hovedgeskjeften for de fleste hermetikkfabrikkene, men dette ga jo ingen helårs drift. Så for å utnytte kapasiteten ble det ofte hermetisert andre matvarer utenom sesongen. Stavanger-Fjord hermetiserte blant annet høns og makrell. Jeg tror ikke disse tingene var beregnet for det norske markedet, for jeg husker etikettene var uvanlige, særlig på de hermetiske hønsene var det en skrift som ikke lignet norske bokstaver.
(Norsk Hermetikkmuseum)
Makrellen, eller spir, ble renset for hode, hale og innmat før de ble lagt på rister i traller. Så ble trallene kjørt inn i en ovn for steaming. Den ferdig «kokte» spiren ble deretter trillet på rampen i gårdsplassen, slik at de kunne dampe av seg og kjøles ned før nedlegging i boks.
Det var ikke snakk om makrell i tomat. De ble lagt i hermetikkbokser som var mye høyere og smalere enn de vanlige brislingeskene. Det ble heller ikke brukt olivenolje i disse eskene. Jeg tror de brukte vann eller en billigere type olje.
Spenningen under jakten tiltrakk oss mest
Vi lå på lur for å kunne knabbe hver vår spir, jeg tror vi var i 6 års alderen. Det var litt som å gå på nøst. Det var ikke smaken av forbuden frukt som fristet. Det var vel spenningen under jakten som tiltrakk oss mest.
Vi måtte time angrepet riktig. Gikk vi for fort fram, var spiren ennå så varm at vi brant oss i hendene og mistet fangsten. Ventet vi for lenge, kom arbeiderne ut og hentet inn vognene før vi fikk tatt noe.
Skinnet på makrellen hang igjen inne i hånden
En gang gikk vi til angrep litt for fort, med det resultatet at vi brant oss i hendene, og måtte slippe fangsten. Jeg husker jeg var sår fordi skinnet på makrellen hang igjen inne i hånden.
Hjertet i fabrikken var røykeriet
Men den kjekkeste og travleste tiden var jo brisling sesongen, da var det fult av arbeidere i fabrikken, med et stort flertall av kvinner. Det var alltid spennende å besøke røykeriet der fisken ble røykt. Det var vel det nærmeste en kunne kalle hjertet i fabrikken. Røykerne var spesialarbeidere som nøt stor respekt, de var også de best betalte. Vi var alltid venner med røykerne, så det vanket alltid en neve med nyrøykt brisling når vi var innom.
Utdrag fra Arilds historie om Da Falaen kom i heisen.
En gang da vi var ca. 10 år gamle og var med far til Fala på fabrikken, var det nesten ikke folk der. Jeg husker ikke hvorfor det var så stille på fabrikken. Det kan være at de hadde noen form for reparasjons eller vedlikeholds arbeid på gang.
Utvendig talje med krok
Falaen og jeg ruslet litt rundt på egen hånd og kom til slutt ut døren til gårdsplassen. Der henger kroken til den utvendige taljen rett over hodet på oss. De fleste hermetikkfabrikkene hadde en slik utvendig talje, slik som også de gamle sjøhusene hadde. Det som er litt spesielt med disse gamle taljene er at på tross av at de har elektrisk motor, er betjeningen rent mekanisk.
En bevegelse med en spak løsner bremsen. Men beveger du spaken videre, starter også motoren som heiser opp lasten. For å kunne betjene taljen fra alle etasjene, er det festet et tau i spaken. Dette tauet går så gjennom alle etasjene via noen hull i gulvet rett ved dørene ut mot gårdsplassen. Så for å senke noe i taljen, drar en litt i tauet for å frigi bremsen. Skal en heise noe opp, må en dra tauet ett hakk videre.
Vi fant selvfølgelig på at vi skulle prøve denne, nå når anledningen bød seg.
Fala tok et godt grep rundt kroken som hang under en stor jernkule på vinsjvaieren. Jeg dro i styretauet, og sakte men sikkert ble Falaen heist oppover. Jeg stanset vinsjen etter at han hang ca. 2 meter over bakken. Men, det var nå det begynte å gå galt. Da jeg skulle senke ham ned igjen, må jeg ha dradd for hardt i tauet, for Falaen steg enda en god meter oppover. Jeg prøvde igjen, men med samme resultat. Falaen begynte å få panikk og skrek at jeg måtte senke ham ned.
Men jeg fikk jo også panikk, og jo mer jeg prøvde å få ham ned, jo høyere steg han mot himmelen. Endelig, etter utallige forsøk og mange høydemeter ekstra, begynte han til slutt å sige sent og sakte nedover. Hadde jeg dratt litt mer i tauet, og løsnet bremsen litt til, så kunne jeg senket ham fortere. Men jeg torde ikke bevege mer på tauet, nå når han først var på vei nedover, for jeg var redd for at hvis jeg trakk for mye i det, ville han på ny bli heist oppover.
Falaen skrek og var knallrød i ansiktet, men han roet seg litt når han merket at han var på vei nedover, selv om det gikk vel sent. Falaen må ha vært minst 5 – 6 meter over den brosteinsbelagte gårdsplassen. Vi prøvde oss aldri på vinsjen igjen.
Deler av teksten i artikkelen er hentet fra Arild Birkelands mange historier om sine barndomsminner. En del av hans historier er samlet på Lisa Thelin Knutsens nettside om Pedersgata:
https://pedersgaten.org/arild-birkelands-historier/
På den samme nettsiden har Lisa Thelin Knutsen samlet masse detaljer om menneskene som bodde i Spilderhauggata 1, 3 og 5:
https://pedersgaten.org/spilderhauggata-1-2-3-4-og-5/
