Sigrid Bækholt [email protected]
Turid Tafjord kom ut av skapet i 1978. Hun har hele sitt voksne liv jobbet for at homofile og lesbiske skal ha samme rettigheter som andre. Merkesaker har vært ekteskapslignende lov og stebarnsadopsjon. Hun startet opp homodagene i Stavanger på slutten av 1990 tallet, mottok samtidig Stavangers Homopris og ble æresmedlem i FRI i 2016. Turid har bodd på Storhaug siden 1984.
Turid tar imot meg i sitt hyggelige kjøkken og tilbyr raskt en deilig kopp nylaga kaffe. Det skal bli mange kopper. Turid har mye å fortelle. Samtalen varer i tre timer. Arkene fylles av Turids 2000 ord. Intervjuet som trykkes i avisa er en sterkt forkortet utgave.
Turid har ikke tall på hvor mange forskjellige historier hun har hørt ved kjøkkenbordet. Hvor mange hun har trøstet og gitt nytt håp. Denne gangen skal det handle om henne.
– Jeg er født i 1956 og vokste opp i Sauda, forteller Turid. – Det var en fin plass å vokse opp. Nesten alle var innflyttere og jobbet på smelteverket. Få hadde biologisk slekt i nærheten. Mine foreldres nærmeste venner bli mine onkler og tanter.
Ut av skapet i 1978
– Jeg var kjærest med en fyr som ville at vi skulle forlove oss. Jeg fikk aldeles hetta. Jeg sa nei uten å skjønne hvorfor. Jeg flyktet, tok bussen til Ølen og videre til Bergen. Jeg forlot Sauda. Det var noe jeg måtte finne ut av.
På puben Bangla traff jeg mange homser. Sensommeren 1978 ble 33 personer ekskludert fra Det norske forbundet av 1948 (ledet av generalsekretær Kim Friele). Jeg satt ved bardisken og lyttet til ampre diskusjoner mellom dem som var ekskludert og de andre. Dette syntes jeg var vanvittig spennende. Jeg gikk tilbake flere ganger i uka i mange uker. En dag ble jeg fortalt at du må jo være lesbisk. Jeg fikk noe å tenke på.
Jeg ble ordentlig forelska for første gang i mitt liv. Jeg trodde om meg selv at jeg bare var litt treig. Livet mitt, så fullt av forskjellige brikker, falt på plass. Som når du er ferdig med et vanskelig puslespill og alt blir helt. Det gav meg en fantastisk følelse. Jeg ble forelska i forelskelsen og jeg lærte mye om homopolitkk.
Kom ut greia ble vanskelig
Ble livet som en dans på roser?
– Slett ikke. Kom ut greia ble vanskelig. En saudamann ringte min mor anonymt og fortalte at jeg var lesbisk. Det var tragisk for meg at de fikk vite det på denne måten. Jeg kom hjem en tur, totalt uforberedt på det som skulle møte meg. Alle hadde hørt ryktene. Det blei et helvete med heile Sauda, med foreldre, venner og alt. Alle var mot meg. Venninner krysset gata for å unngå å møte meg. Ingen ville snakke med meg. Jeg skjønte ikke problemet. Jeg var jo fortsatt meg selv og i tillegg ærlig, forteller Turid.
Hva skjedde videre?
– Jeg ble veldig alene, sukker Turid. Hun blir stille en stund. Dette er vondt å tenke på. – Det eneste stedet i Sauda hvor jeg kunne være sammen med noen var på Manila, en pub med alkiser. Noen oppfattet heldigvis hvor alene jeg var. Noen som var redd for at jeg ville ta livet av meg. Jeg fikk etter hvert hjelp hos livskrisepsykolog i Stavanger. Jeg har i årenes løp mistet mange gode venner. Noen tok selvmord, andre døde av aids.
Hva mente folk flest på den tiden?
– I 1968 mente de fleste voksne at det verste barna deres kunne bli, var først morder og så homoseksuell. Frem til 1972 var sex mellom menn kriminelt. Vi hadde mange fordommer å slåss mot! Jeg var med og starta homofil bevegelse i Bergen i 1979 og i Tromsø i 1980. Så kom jeg til Stavanger i 1981. I 1984 flyttet jeg til Storhaug. Først til Årdalsgata og noen år senere til Jærgata hvor jeg de siste 32 år har bodd sammen med min kjære Janne.
Storhaug er fantastisk!
Hva liker du best med Storhaug?
– Storhaug er fantastisk! Jeg simpelthen elsker kort vei for å handle på Joker i Jelsagata. Beste Geir og beste butikk. Sentrum er rett i nærheten. Er det konsert i Vågen så tar jeg en tur ut i egen hage for å høre den der. Venner fra København var megaimponert da vi var på Thai Take Away i Pedersgata. Med de ferskeste råvarer lages retten fra bunnen på bare ti minutter. Sunt, godt og fantastisk i.f.t. pris.
Jeg elsker Donald Duck! Med Løvås Bruktbu rett i nærheten blir det mye levering, bytte og kjøp.
På Storhaug bor folk som er trygda vegg i vegg med mangemillionærer. Her bor kunstnere og musikere, ja rett og slett mange kreative folk med stort engasjement. Ryfylkinger har til alle tider slått seg ned her. Vi kan være stolte over å bo i et inkluderende og tolerant bystrøk.
Jeg kan velge om jeg vil gå plasser hvor jeg vil treffe kjente eller plasser hvor jeg ikke treffer kjente. Turid smiler bredt mens hun oppsummerer alt det fortreffelige Storhaug har å by på.
Hva skiller Storhaug fra andre?
– En periode var det utvidet demokrati i bydelene Hinna og Storhaug (1990-1995). Da skjedde det mye! Vi fikk egen bydelsavis, bydelsutvalget bestemte mye lokalt, mange nye aktiviteter knytta folk sammen, beboerengasjementet var stort og svært mye skjedde. Uten den perioden hadde vi ikke vært der vi er i dag, tror jeg. Vi snakket rett og slett oftere med hverandre over gjerdene.
Homobevegelsen trivdes også godt på Storhaug?
– I 1987 fikk vi, som erstatningslokale for et bygg som ble revet i Kannik, flotte lokaler i Jelsagata 34. Der var det to kontorer, kafélokale, møterom og forsamlingslokale. Jeg var veldig aktiv i den perioden. Vi doblet medlemstallene hvert år og hadde svært høyt aktivitetsnivå. Etter ca 10 år fikk vi lokaler sammen med krigsseilerne i Kongsgata. Det var nærmere sentrum som gav både fordeler og ulemper. Da vi måtte ut derfra ble det et kort opphold i Verksgata før et kort opphold i Pedersgata og for tre-fire år siden til Harald Hårfagres gate.
Hvilke saker har vært viktigst for deg?
– Et land er ikke mer demokratisk enn de rettigheter de gir til sin minoritetsbefolkning. Samkjønnete par fikk ikke rabatter på f eks fly. Forsikringer var dårligere. Kunnskapsnivået var lavt. Stebarnsadopsjon ble viktig for meg. Og å få til en ekteskapslignende lov. Fra ca 1985 jobbet jeg mye med hiv/aids forebyggende arbeid og arrangerte verdens aids-dag 1. desember i mange år.
Hva annet er du opptatt av?
– Jeg mista synet for fem år siden. Jeg aner bare nyanser mellom lyst og mørkt. Gårutene som jeg før kunne ut og inn er blitt vanskelige blant annet på grunn av mye gravearbeid.
I Pedersgata står det mange skilt og sparkesykler på fortauene. Det er også mye søppel og papir som for meg oppfattes som lysende hvite flekker og gir usikkerhet.
I Arkaden er gåpassasjer endret til butikker. For å finne veien inn og ut må jeg måke meg vei gjennom klesstativ. Hvor er branntilsynet, spør jeg. Veien er lang til universell utforming.
Mister ferskvare
– Siden juli har bydelen manglet ferskvaredisk. Da stengte Coop Mega i Støperigården. Ved nyåpning blir det Coop Extra i stedet, uten ferskvaredisk. Dette er bare trist! Der jobbet et fantastisk hyggelig og hjelpsomt personale. Vi fikk fersk fisk og ferskt kjøtt, komle, pannekaker, helgrilla kylling, steiker, pålegg og mye mer. Ferskvaredisk med personale er miljøvennlig. Nå får vi i stedet to Coop Extra innenfor en radius av noen få minutters gange. Vi har til sammen veldig mange matbutikker med nesten likt utvalg, og det i matbyen Stavanger. Skal jeg måtte dra ut av bompengeringen for å komme til en ferskvaredisk? Storhaug fortjener å ha det rett i nærheten!
