Tekst: Mohammed Basefer Foto: Leon Midhaug (12 år)
– Jeg har møtt folk med fagbrev som trappesnekkere og spurt en del spørsmål som de ikke kan svare på. De kan ikke lage trapper! Det er datamaskinen som gjør det! Ved hjelp av 3D, ler Salvesen.
– Alt de gjør er å sette trappene sammen til slutt, men det er jo ikke det som er interessant. Det som er gøy er å lage trappene fra bunn av, sier Salvesen.
I Sandnesgata 25 er han allerede i full sving i det vi ankommer. Verkstedet oser av furu, alm og eik og er fullt av ulike verktøy, treverk og ikke minst sagstøv. Det er her han, pensjonisten, tilbringer store deler av sin tid.
– Her lages alt fra bunn av. Ingen datamaskiner eller kalkulatorer brukes her. Det meste skjer ved øyemål og en blyant, sier han med svevende hender som jobber.
Dype røtter
Han er likevel tydelig på at det lønner seg å kunne Pytagoras læresetning og geometri for å få rette vinkler. Ellers er det å følge “gefylen” sin, slik som det alltid har vært på dette verkstedet. Historien bak denne plassen går nemlig langt tilbake i tid.
– Min far reiste til Statene i 1959 og jobbet to og et halvt år i Alaska. Du skjønner det var jo ingen jobber å få i Stavanger på det tidspunktet, sier Salvesen.
Hans far, som var født i Pedersgata, kom tilbake til Storhaug i 1962 og kjøpte dette verkstedet som vi nå befinner oss i.
– Dette huset var eid av en som laget rugekasser for høns. Far kjøpte det og begynte å snekre trapper. Men først måtte han skaffe seg maskiner. Og maskinene han skaffet seg var veldig gamle, forklarer Salvesen.
Salvesen peker på “tykkelseshøvelen” som hans far kjøpte i 1964. Lyden av maskinen tyder på at den, til tross for alderen, fungerer akkurat slik som den skal. Maskinen, som får planken til å bli like tykk og bein på hele overflaten, er laget på 1800-tallet. Sagstøvet som svever i hele verkstedet ser ikke ut til å plage 75-åringen på noen som helst måte. Tvert imot er han sprudlende engasjert. På spørsmål om hva han jobber mest med er svaret ganske så tydelig.
– Det går i stoler. Jeg har limt hekkan så mange stoler opp gjennom årene. Ødelagte stoler som folk har forsøkt å reparere sjøl, men ikke har klart å gjøre, sier Salvesen med et lurt smil rundt munnen.
Stoler i bøtter og spann
En kunde kommer inn på verkstedet for å få hjelp med en ødelagt stol som hun har arvet. Stolen er trolig fra 70-tallet. Hun har selv forsøkt å fikse den, men til ingen nytte. Snekkeren på Storhaug er dermed hennes aller siste håp. Salvesen tar stolen med inn, og innen få sekunder sier han “dette kan jeg fint fikse!”
Mange av dem som limer sine stoler selv, bruker ikke skrutvinger, sier Salvesen mens han peker på en av mange tvingene som henger på veggen.
En skrutvinge er et redskap som brukes for å holde på plass eller holde sammen materialer som skal limes. For å lage en stol trengs det ca. 12-15 skrutvinger.
– Ja, uten dem vil treverket før eller siden løsne, men det tenker ikke alle på når de fikser på sine møbler selv, sier han.
Faren til Svein Salvesen var spesialist på trapper, men laget det meste som folk ville ha. Han holdt på i to år før han til slutt begynte å jobbe i Hillevåg for en snekkerbedrift.
– Ja, far kunne lage mye fint, men han kunne ikke ta betalt for jobben han utførte. Han kunne aldri ta skikkelig betalt fra kunder og dermed måtte han bare gi opp. Far pleide alltid å si “Sønn, dette er arbeidsfolk, jeg kan ikke ta for mye fra dem”, forteller Salvesen.
Svein Salvesen sier at selv var han aldri interessert i snekkerfaget, men i idrett. Drømmen var å bli fotballspiller. Men det gikk ikke slik som han forventet og veien mot snekring startet da han kjøpte sitt første hus på Byhaugen.
– Nå har jeg solgt huset, men det var der jeg begynte først. Jeg lærte utrolig mye av det. Det var gode minner, sier Salvesen.
Lever for det, ikke av det!
Etter å ha solgt huset i 1986 flyttet han til Randaberg og der har han bodd siden. De siste årene har han kommet omtrent hver dag til verkstedet sitt på Storhaug for å jobbe med det som gir han glede.
– Hvis du tror jeg tjener penger på dette så tar du feil. Her bruker jeg mer penger på utstyr og verktøy enn hva jeg tjener inn. Dette er et utdøende yrke, men jeg velger å fortsette fordi det er interessant og gøy. Jeg lever for det, ikke av det, avslutter han.
