Industriens epoke i Østre bydel

Gunnar Roalkvam 

På våre breddegrader, i vestavindsbeltet, ligger som regel industri og arbeiderbydeler på østkanten i byene. Så også i Stavanger. Men her ligger hovedtyngden i den nordlige delen av østre bydel, mellom Strømsteinen og Lervig. Her skulle vi få landets mest mangfoldige og konsentrerte industriområde. På grunn av varmeutviklingen fra de mange fabrikkene ble området mellom Haugesundsgata og fjorden omtalt som Varmen på folkemunne.

Salpeterverket

Det eldste industritiltak i bydelen var Salpeterverket som ble anlagt ved St. Hans gates nedre del i 1709. Salpeterverket produserte krutt som skulle brukes under Den store nordiske krig. Men produksjonen var helsefarlig og det var vanskelig å få tak i arbeidskraft. I de få årene verket var i sving var det stort sett straffedømte som ble brukt i produksjonen. Økonomisk var verket en fiasko. Men bystrøket Verket og Verksgata har fått navn som minne om Salpeterverket.

1800-TALLET

Fra 1808 gir sildefiske, sildesalting og sjøfart grunnlag for industriell produksjon av båter, skip, tauverk, tønner og kasser. Fra 1848 ekspanderer Stavanger inn over Hetlandshalvøya, nåværende Storhaug bydel. Ved Stømsteinen og Badedammen får vi fem skipsverft ved fjorden, i bystrøket som vi i dag kaller Verven: Strømsteinen verft, Lille Bernersverven, Sylphideverven, Hansaverven og Ramslandsverftet. Her ble det fram mot slutten av århundret blant annet bygd flere store seilskuter. I Lervig lå Nymans skipsverft som hovedsakelig bygde mindre fartøyer.

Reperbaner

Seilskutene hadde behov for seilmakere og reperbaner som produserte tauverk. I Stavanger var det flere reperbaner, og de to største lå i dette området. Stavanger Reperbane (1785 -1909) gikk fra Banavigå til Svankevigå. Den ble etter en tid overtatt av A. Cederbergh, og ble ofte omtalt som Cederberghbanen. Berentsenbanen, som var i drift helt fram til 1916, lå i strøket Spilderhaug / Johannesgata. Den strakte seg delvis langs det som nå er Haugesundsgata.

Mølledriften på Møllehaugen fra 1836, må også tas med som et av de tidlige industrielle foretak.

Økonomisk krise

Den store økonomiske krisen som rammet byen fra 1870-årene, og særlig hardt fra 1883, hadde blant annet sin årsak i at silda søkte til andre steder. Dermed var det mer eller mindre slutt på sildeeksporten. Stavangerederne var dessuten for trege med å forstå at seilskipepoken var på hell, og at dampskipene overtok. Dermed ble Stavangers sterke posisjon som sjøfartsby sterkt svekket.

Brisling på boks

Men, heldigvis, midt i disse kriseårene etableres de først hermetikkfabrikkene som begynner å legge ned brisling på boks. Det aller meste av hermetikken gikk til eksport, og det ble et særlig oppsving under første verdenskrig.

Med årene ble de aller fleste hermetikkfabrikkene etablert i Varmen, fra Strømsteinen til Lervig.

Blikkemballasje

Det ble også etablert flere støttenæringer til hermetikken; blikkemballasjefabrikker (Stavanger Blikemballasjefabrik (1896), grafisk industri (Dreyer 1846) og trelastfabrikker. Også flere mekaniske verksteder ble knyttet til hermetikkens ekspansjon.

Stavanger Støberi & Dok

Den største bedriften i byen var Stavanger Støberi & Dok (1871 – 1930), men bedriften bygde på et støperi som allerede var etablert på Spilderhaug i 1854.

Her var det i tillegg til støperiet også skipsverft. På det meste var det over 400 ansatte her. Fagopplæringen ved Støberi & Dok ble, på samme måte som Rosenberg seinere, nyttig også for en rekke andre verksteder. Arbeiderne ved bedriften var dessuten pionerer med å organisere seg gjennom forbrukersamvirke.

Ved en omfattende formerstreik i 1898/99, satte bedriften inn streikebrytere fra Tyskland. Mange av de streikende valgte etter en tid heller å starte sitt eget støperi i Lervig, Stavanger Jernstøperi.

Tou i Lervig

Aksjeselskapet Tou ble etablert på Tau i1855. I 1907 overtar bedriften Stavanger Aktiebryggeri (1899) i Lervig. Tou blir her en stor og trygg arbeidsplass med produksjon av øl, brus og saft. Fram til 1980-årene hadde Tou tilnærmet monopol på ølsalg i Rogaland. Liberaliseringspolitikken på denne tida gjorde slutt på denne ordningen. På samme tid flyttes produksjonen til Forus og blir overtatt av Ringnes / Carlsberg. Tou ble nedlagt i 2003.

Cement, kalk og sydvester

Stavanger Cementvarefabrik ble etablert i Lervig i 1897. Her hadde det allerede lenge vært et kalkbrenneri. En annen tidlig industriproduksjon var Svend Mauritzens såpefabrikk (1878). Denne var i sving fram til fabrikken brant ned i 1976. Vi må også nevne sydvestfabrikken som baserte seg på lokal produksjon rundt på gårder i regionen. På fabrikken ble oljehyrer og sydvester til fiskerne montert og pakket.

1900 -TALLET

Etter århundreskiftet får vi en rekke nye industrietableringer. Blant de største er; Stavanger Tinfabrik (1908) (Hagltårnet 1911-1974), Vestlandske Gummivarefabrikk (Viking) (1928), Stavanger Gummiindustri, Larsen og Mortensen (1933), Stavanger Bliktrykkeri (1905), Vestlandske Bliktrykkeri & Maskinværksted (1912). Disse to ble slått sammen i 1930 og i 1932 ble også den første fra 1896 med i fusjonen. «Blikken» ble etter mange år overtatt av et fransk selskap. Deretter ble bedriften kjøpt av Ole Rugland i 1986 og fikk navnet SKANEM. I 2001 ble hele produksjonen flyttet til Østlandet og Danmark.

Chr. Bjellands mekaniske verksted og bliktrykkeri (1911), Rasmus Sand posefabrikk, Produksjonslaget Samhold (1911), Norsk Kornproduksjon (NOKO), Samvirkeselskapet Nordkronen mølle og såpefabrikk (1929), Norsk Hammerverk (1924) flyttet i 1948 til Spilderhaug, Larsen & Mortensen (1933) og en rekke mindre bedrifter.

INDUSTRIEN I ØSTRE BYDEL I 1950

Mangfoldet i industrien i Varmen nådde en topp rundt 1950. Dette skyldtes delvis importrestriksjonene etter den andre verdenskrig. Da skulle bare det aller viktigste importeres fra utlandet. For eksempel ble ikke bilsalget fritt før i 1960.

STATUS I 1950:

18 mekaniske verksteder
2 strømpefabrikker
17 hermetikkfabrikker
2 gummivarefabrikker
4 trykkerier
2 såpefabrikker
4 trevarefabrikker
2 skotøyfabrikker
4 bakerier
2 blikkemballasjefabrikker
4 elektriske verksteder
2 trikotasje / konfeksjonsfabr.
3 hattefabrikker
3 møbelfabrikker
1 røkeri / proviantfabrikk
1 sementvarefabrikk
1 blikk og kopperverksted
1 metallkunstverksted
1 støperi
1 kosmetikkfabrikk
1 fabrikk for landbruksmask.
1 forlag
1 vatt og stoppullfabrikk
1 mølle
1 salmakerverksted
1 hammerverk
1 lærvarefabrikk
1 bakelittfabrikk
1 papir / posefabrikk
1 kaffebrenneri
1 tinnfabrikk

NEDGANGEN

Allerede i løpet av 1960-årene var det krisetegn i hermetikken. Det var flere årsaker til at de fleste fabrikkene ble nedlagt fram mot 1980-årene. Det ble slutt på reguleringsordningen som ble innført for å redde industrien i 1930-årene. Dollarkursen gikk ned, etableringen av Efta og EU virket negativt og konkurransen fra lavkostland virket inn. Folk fikk kjøleskap og vi fikk tørrmat og frossenmat. Nedgangen i hermetikken førte til tilsvarende problemer for alle støttenæringene.

Oppkjøp

Utenom internasjonale årsaker ble flere industribedrifter rammet av oppkjøp og sentralisering av produksjonen til andre steder. Dette skjedde gjerne selv om produksjonen gikk bra med økonomiske overskudd. Særlig dramatisk ble nedleggingen av Produksjonslaget Samhold, Vestlandske Gummivarefabrikk og Tou.

Boligblokker i.s.f. næring

Mot slutten av 1980-årene var det sterk stemning blant lokalpolitikerne om å regulere området til fortsatt næringsvirksomhet. Dette ble særlig begrunnet med flere brukbare lokaler, sentral beliggenhet og muligheter for å gå eller sykle til arbeidsplassene. Men så endret stemningen seg. Det ble satset for fullt på næring på Forus og på boligblokker i det gamle industriområdet.

I 2012 la Jåsund mekaniske verksted ned driften. Det symboliserte at en epoke var over.