Historiske

VERKET – Fra seil til presse

Jorenholmen, Fiske­piren og Verksgata var et livlig levende område med bl.a. silde­industri, hermetikk­industri, smør­produksjon og trelasthandel. Verket lå tidligere utenfor by­grensen og tilhørte Forstaden. Mange mente at her bodde ubemidlede mennesker som ville falle byen til byrde.

Sigrid Bækholt [email protected]

Hentet fra Storhaug Bydelsavis nr 6 – 2016

Erling Jensen har utgitt boka Verket – Fra seil til presse på Piren Forlag.
Boka gir verdifulle historiske innblikk i forholdene på Verket fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag.

Her bodde Eivind ved Steinen og Jens paa Dammen
Disse ordene ble nedskrevet i forbindelse med at Verket ble en del av Stavanger ved byutvidelsen i 1848:

Værksgaden var nok saa primitiv og fortjente neppe Navn af Gade. Langs Sjøhusrækken indover til Cederberghs Reberbane var Terrænet ovenfor den ujevne Vei berglændt og for det meste ubebygget; kun et og andet lidet uskyldigt Hus saaes hist og her, hvis Eiere havde extraordinære Navne som “Jens paa Dammen”, “Eivind ved Steinen” o.s.v. Reberbanens Hus var ganske kort; thi man spandt Tougene paa det nærmeste under aaben Himmel.

Salpeterverket

Stedsnavnet Verket og gatenavnet Verksgata har fått sine navn fra Salpeterverket. Saltpeter var hovedbestanddelen i krutt og dermed et viktig produkt i krigstid. Anlegget lå like ved St. Hans-kildene der hvor St. Hans-bekken rant ut i sjøen ved den gamle Verksalmenningen og var i bruk fra 1709-1722.
Arbeidet ved salpeterverket var hardt og krevende, og ble ved et tilfelle benyttet som straff. I 1711 ble en kvinne dømt til “at lide paa Kroppen saaledes, at hun ved det Kgl. Salpeterværk skal arbeide i 14 Dage og det paa Vand og Brød”.

Wathne-huset. Tegner er ukjent..

Wathne-huset

I Christian Henriksens erindringer fra 1840-årene finner vi følgende;

Lige over for det røde plankeverk, der omsluttede Rosenkildes verft, stod et gammelt, skrøbeligt hus, det saakaldte Wathne-hus (ovenfor Fisketorvet). Huset, der beboedes af en hel del gamle folk, var svart af ælde, uden bordklædning, taget skjævt og bugtet og tækket dels med torv, dels med panner. Hvad de stakkels beboere led af kulde, væde og træk, er vanskeligt at beskrive. Huset var i det hele saa elendigt, at det var en skam, at det tillodes folk at bo der. Der var en merkelighed til ved huset: halvdelen af en gammel baad benyttedes som privet!

Huset var eid av Rasmus og ­Lisebeth Wathne. Sønnene Christian og Cornelius Wathne var sjømenn, og kjent som to av byens sterkeste og flinkeste folk. Her bodde også en gammel danske med kallenavnet “Bekjentaren”. Han fortalte ofte barna i området om den gangen han var ombord i en av de danske fregatter og kjempet mot engelskmennene. Også en liten spåkone med livlige øyne bodde i huset. Om kveldene listet byens jomfruer og madammer seg til henne for å få vite ­deres skjebne. Ofte kom også menn i samme ærend. I gårdsrommet hang det fiskeredskaper som tilhørte de øvrige beboerne som var fiskere. På loftet var det en gammel stor kiste som inneholdt Lisebeth sin brudekjole av silkebrokade i alle regnbuens farger. Det var helst jentene som interesserte seg for innholdet i kisten. Gutt­ene var mer opptatt av sabelen til Rasmus som hang oppunder taket i stuen. Sabelen hadde vært brukt under napoleonskrigen, og i gutt­enes fantasi ble rustflekkene på sabelen til blod.

Bekhuset i Stavanger på Indre steinkar ved Banavigå ble bygd omkring 1860.

Bekhuskaien

Kaien ligger mellom Fiskepiren og Verksalmenningen. Vi tar med historien bak navnet Bekhuskaien. I bekhusene kokte man tjære som ble brukt til å impregnere skutene med. Tjære ble produsert her i landet i tidlig middelalder og sannsynligvis også før den tid. Magnus Lagabøters Landslov fra 1276 og Gulatingsloven fastslår begrensninger for leilendingers rett til å brenne tjære. Tiende i form av tjære omtales også. Av disse eldste norske lovene går det fram at tjæreproduksjonene var omfattende i Norge i tidlig middelalder, og tjæring av både skuter og kirker var lovregulert. Man kjølhalte skutene for å stoffe og tette bordkledningen med drev og bek, såkalt kalfatring. Arbeidet foregikk ved at skutene ble krenget over ved hjelp av kraftige taljer, tauverk og gangspill, slik at bunn og kjøl kom over vannlinjen. Bekhusene var små bygninger som oftest lå i god avstand fra de andre havnebygningene på grunn av brannfaren. Det var ofte forbudt, ved egne brannforordninger, med åpen ild om bord i skutene, særlig når de lå i havn, side ved side. I enkelte havner ble bekhuset derfor også brukt av skipskokkene til koking av mat, mens det i andre havner ble satt opp egne kokehus for dette formålet.
Bekhuset i Stavanger ble bygd omkring 1860 på Indre steinkar ved Banavigå. Indre Steinkar ble anlagt av noen av byens redere og ble opprinnelig kalt Nyland, bygget på et grunt skjær. I 1975 lå Indre Steinkar som en holme for lagring av skrot og feste for lektere. Steindekket som var 69 meter langt og 11 meter bredt, var noenlunde intakt, og det var også pollertene og bekhuset. Planer for rasering og innebygging i havneanlegget for østre havn var godkjent, og utfylling var allerede i gang, da det ble fremmet forslag om bevaring av dette sjeldne minne fra seilskutetiden. Havnevesenet var fra første stund positive, og pengene til restaurering ble bevilget. Kulturrådet støttet også tiltaket økonomisk og den gamle kjølhalingsplassen med fem store pollerter i stein og det gamle bekhuset ble restaurert. Anlegget fungerer i dag som småbåthavn. I 1978 ble det kunngjort i avisene at den nye kaien fra Fiskepiren til Verksalmenningen skulle få navnet Bekhuskaien.

Avisgutter foran 1ste Mai sine lokaler i Verksgaten. Ca 1935 til 1940. Fotograf Gard Paulsen. Stavanger byarkiv.
Vis mer

Relaterte artikler

Sjekk også
Close
Back to top button