Stian Robberstad
(Storhaug Bydelsavis nr 6 – 2018)
Stavanger Øst har de siste årene vært gjenstand for en formidabel gentrifiseringsprosess, men enn så lenge byr Svankevigå fremdeles på en båtslipp og midlertidige lokaler til et håndverk med sterk lokal tilknytning.
Hunsbeth som delvis «vokste opp» på en 49 fots ombygget fiskebåt bestemte seg for å bli båtbygger etter å ha vært mannskap på seilskuter som seilte i Atlanteren, Middelhavet og Karibien. Utdannelsen ble tatt i Jondal i Hardanger med påfølgende læretid i Drøbak og ved Sollerudstranda Kystkultursenter på Lysaker. Hunsbeth kjenner på ansvaret for å videreføre håndverket til neste generasjon og har for tiden en kandidat inne på arbeidstrening, de ser nå på mulighetene for å utvide dette til en lærlingplass.
I lokalet, som er delt i to deler, står det flere trebåter som både lukter og knirker ved berøring, langs veggene i det delvis oppvarmede verkstedet er det stablet planker i ulike størrelser og tresorter, noe er gammel og noe er nytt. Fra verkstedet ser en rett ut på Svankevigå og skonnerten Frøya som ligger godt innpakket i presenning for vinteren. «Det er noe spesielt med båter, lukta, det taktile, det bare ligger i blodet» sier Hunsbeth med ett lunt smil rundt munnen.
En av de største utfordringene er i følge Hunsbeth mangelen på egnede lokaler. Urbane området som tidligere var tilrettelagt for industri er blitt en velkjent mangelvare og tradisjonelle håndverk sliter på linje med kunstnere om å finne egnede produksjonslokaler i byene. «Hvem skal vedlikeholde alle trebåtene vi allerede har bygget om yrket forsvinner?» sier Hunsbeth i det han stikker en planke douglasgran under nesa mi, «kjenner du lukta, er det ikke deilig?». Hunsbeth legger ikke skjul på at det å være en liten lokal aktør til tider er utfordrende og ser med skrekk på en fremtid hvor trebåten er blitt en saga blott for lengst byttet ut med plast, karbon og aluminium. Nye regler og krav ved båtslipper legger også en tilleggsbyrde til hverdagen for båtbyggerne. Hunsbeth nevner Engøyholmen Kystkultursenter som en viktig aktør i arbeidet med å bevare og formidle den lokale kystkulturen.
Fremtiden i Svankevigå er usikker, men Hunsbeth håper å få være i de midlertidige lokalene så lenge som mulig. Innen få år skal det bygges boliger også her og da forsvinner aller siste rest av et håndverk med sterke lokale røtter fra Strømsteinen.
