Tekst, foto og illustrasjon: Erik Waldejer
2-3 ganger hver uke møtes 4-5 velvoksne karer, og en sjelden gang en eller to godt voksne damer.
Snekkerbua er en gammel institusjon i institusjonen. I minst 30 år har mer eller mindre fingerferdige folk holdt på med alskens prosjekter. En del av produksjonen selges på julemarkedet eller til folk som kommer innom. Mye gis til familie, venner og bekjente.
Bua er i en liten fløy av den gamle og tidligere forpakterboligen til Hetland Prestegård. I verkstedet står et velutrustet og oppgradert utvalg av maskiner – diverse sager, tykkelsehøvel, dreiebenk, kontursag, boremaskin og pussemaskin. Skapene bugner med hånd- og el-verktøy.
Gården har en lang historie som beneficiert gods, men gikk over til kommunalt eie i 1974 og har siden den gang hatt forskjellige funksjoner.
I dag huser senteret diverse verksted som sløydsal, atelier og snart et keramikkverksted. Hagen benyttes til en
rekke formål innen mat, dyrking og konservering.
Her er det visst bare fantasien og evnene som setter grenser!
Men hvem er disse folkene? Hvem gjemmer seg bak alle smilene, som møter én?
Folk var nok ganske små i gamle dager, og når man entrer døren, må man virkelig dukke hodet.
Duften av tre kommer en hyggelig i møte. Eik, bøk, plomme, furu, gran… Men duften av einer er nå den beste, synes Johan Østbø. Han er i full gang bak en av de 5 høvelbenkene. Johan er tidligere bankfullmektig og har holdt til her i over 25 år. Den spreke 86-åringen sykler hit fra Hundvåg et par ganger hver uke, uansett værforhold. Han er spesialist på små benker og ikke minst på «kone-forlengeren» som han kaller en liten krakk med støtte, som gjør fruen i huset i stand til å nå øverste hylle.
Ved neste benk står Gaute Slaattebræk, verkstedets absolutte mester i fuglekasser. Som tidligere lektor i matematikk regner han fort ut målene når en modell skal forminskes eller forstørres. Han liker å «masseprodusere» og fuglekassene går som varmt hvetebrød på salgsmessene i desember.
Kjell Finsnes, forhenværende revmatolog, har bare være med i tre-klanen i et halvt års tid og læringskurven er bratt stigende.
Jeg har plass ved den nye dreiebenken, en tidligere symfoniker som har erstattet det daglige inntak av Bach, Beethoven, Britten og Beatles med en kakofoni av maskin- og hammer-«klanger», velutrustet med hørselsvern.
Dette er dagens «mannskap». Vi jobber iherdig og konsentrert, men har også tid til prat og gode råd. Latteren sitter løst, og er der noe den ene ikke vet, så gjør den andre det helt sikkert!
Hvorfor begynte de her og hva gir stedet og gruppen dem?
Svarene fra de voksne gutter er samstemte: – Man blir plutselig pensjonist og egentlig har man sett fram til at tiden skulle komme. Før – i den tidligere jobb – var man fullt opptatt hele dagen og fikk mye sosialt med i tillegg fra kolleger og gode venner. Når man pensjonerer seg, mister de fleste kanskje sin yrkesmessige, profesjonelle identitet, samtidig som en viktig del av det sosiale nettverk forsvinner. Plutselig får man mange timer til rådighet. Man har ennå energien og lysten til å gjøre noe konstruktivt, noe som har innhold og som helst bringer med seg noe godt sosialt i tillegg. Å jobbe i snekkerbua, å finne på små eller store prosjekter, designe dem og så utføre jobben best mulig, er veldig tilfredsstillende.
Kjell Finsnes avslutter: – Når man pensjonerer seg, mister man på en måte en del av sin identitet, – den yrkesmessige, profesjonelle. Man får kanskje ikke de daglige inn- og utspill i så stor grad som før. Her er man sammen med hyggelige folk og man lærer og perfeksjonerer sine ferdigheter innenfor et helt nytt felt. Våre snekkerferdigheter er på forskjellig nivå, men vi møter hjelpsomhet og får gode råd. Med vår forskjellige bakgrunn – utdanning, jobb og tidligere liv, er det alltid mye spennende å prate om.
