Av Gunnar Roalkvam
I 1851 ble den første verdensutstillingen arrangert i London. Her var mange land representert med sine paviljonger med det siste nye innen teknologisk utvikling. Prins Albert hadde fått lov av «kånå», dronning Victoria, til å oppføre det praktfulle Crystal Palace som rommet utstillingene.
Tilreisende fra Stavanger
Blant de tusenvis av tilreisende var det flere fra Norge, noen også fra Stavanger. Etter Londonbesøket var det populært å få med seg en tur til kjerneområdene for den industrielle revolusjonen ved Manchester. En av de nye kanalene, hvor bomullen fra Amerika ble skipet inn til de store tekstilfabrikkene, gikk gjennom den lille byen Rochdale.
Vevernes butikk
Her hadde noen av veverne ved fabrikkene startet egen butikk i 1844. Målet var å frigjøre seg fra fabrikkeiernes vareutsalg. Lav lønn og dyre dagligvarer førte til vedvarende fattigdom og økonomisk ufrihet.
Nye forretningsprinsipper
Vevernes butikk var et samvirkelag hvor medlemmene også var solidariske medeiere. Det som gjorde butikken til veverne spesiell var at de var først ute med å vedtektsfeste en del forretningsprinsipper som seinere alle andre samvirkelag har bygd på.
Disse slo fast at samvirkelaget var basert på frivillig, åpent og demokratisk medlemskap, hvor alle deltakerne bare kunne ha en stemme hver.
Overskuddet skulle fordeles etter den enkeltes innsats, altså mengde av varekjøp i samvirkelaget.
Foreningen skulle være politisk og religiøs nøytral, og den skulle drive opplysningsvirksomhet om samvirkealternativet.
Det skulle være kontant handel og bare salg av gode kvalitetsvarer.
På denne tida var det ikke uvanlig med mye juks i varehandelen. Mange butikker baserte seg på «knappe mål og snau vekt», for å sitere Alexander L. Kielland.
Butikken var også en forening
Vevernes butikk var altså både en forening og forretning, hvor medlemmene oppnådde store besparelser ved å kjøpe i store kvanta direkte fra produsenter og unngå unødvendige og fordyrende mellomledd.
Tok ideene med seg hjem
Mange av de tilreisende ble fascinert av vevernes forretningsideer og tok samvirkeprinsippene med seg hjem til sine hjemland. Slik ble de også kjent i Stavanger.
Vanlige folk fikk starte butikk
Etter at handelslovene i Norge ble liberalisert i 1865/66, ble det endelig mulig for vanlige folk å starte butikkvirksomhet.
Første samvirkelag ble etablert i Pedersgata
Dermed ble det første samvirkelaget, Stavanger Forbruksforening, etablert i 1866 med butikk i Pedersgata, ved krysset med St. Hans gata. Forbruksforeningen, som ble ledet av bedrestilte borgere, åpnet også butikk på Straen, og det var planer om et tredje utsalg i «St. Pedersdalen», ved Nedre Dalgate.
Foreningen hadde på det meste over 600 medlemmer. Virksomheten gikk bra i noen år, og styret tok også initiativ til å etablere et skipsandelslag knyttet til foreningen. De fikk bygget et eget seilskip, barken Union, som skulle frakte varer direkte fra Hamburg.
En av de mest aktive i styret drev selv en omfattende næringsvirksomhet, og det er mye som tyder på at det har vært uheldige koplinger mellom hans virksomhet og foreningen. Da dette styremedlemmet går konkurs, opphørte også foreningen av ukjente årsaker i 1869.
En av de andre styremedlemmene var presten Jacob Kielland, forfatterens bror. Han har nok vært kilden til historien i romanen Fortuna, hvor A. L. Kielland forteller om en kombinert arbeider- og forbruksforening som går konkurs fordi en spekulant bruker arbeidernes oppsparte midler for å forsøke å redde sin egen skakkjørte virksomhet.
Støberiarbeidernes Forbruksforening
Det neste forsøket på å etablere en forbruksforening ble gjort av arbeidere ved Stavanger Støberi & Dok rundt 1875, men det er uklart om medlemmene hadde eget butikkutsalg. Men i 1880 etableres Støberiarbeidernes Forbruksforening med butikkutsalg først i Pedersgata 107, og etter en tid flyttet til Pedersgata 103.
Foreningen hadde 200 medlemmer, men som følge av dårlige tider i byen og utestående kreditt opphørte foreningen i 1887.
Krisetid og handling på kreditt
1880-årene er krisetider i Stavanger. Arbeidsløshet og usikkert sesongarbeid fører til at arbeiderne i lange perioder må handle på kreditt. Likevel, midt i disse kriseårene tok arbeiderlederen John Tanke Sviland initiativ til at Arbeidernes Rings forbruksforening ble etablert på Nytorget i 1884. Denne foreningen forsøkte å holde på kontant handel, men likevel måtte også dette forsøket avvikles i 1889.
Det var først da arbeiderne ved Stavanger Støberi & Dok tok et nytt initiativ under en stor arbeidskonflikt i 1899 at forbrukersamvirket fikk et varig fotfeste i Stavanger.
Økonom ble stiftet i bedehuset Betesda
I januar 1900 ble Forbruksforeningen Økonom stiftet i bedehuset Betesda, og i april ble det åpnet butikk i Pedersgata 78. Etter ett år flyttet butikken til bedre lokaler i Pedersgata 92, men i 1902 kunne forbruksforeningen flytte inn i eget, nybygd lokale i Pedersgata 81.
Bikuben på Nytorget
I 1904 ble Forbruksforeningen Bikuben etablert med butikk på Nytorget, og i årene framover bygde de to forbruksforeningene en rekke nye butikkutsalg, særlig i østre bydel, men også andre steder i byen.
Produksjonslaget Samhold
I 1911 etablerte Økonom og Bikuben Produksjonslaget Samhold innerst i Pedersgata. Samhold bygde ut et helt fabrikkkvartal med produksjon av smør, margarin, kaffe, brød, kaker og flatbrød.
Såpefabrikk og egen mølle
Rett ved Badedammen reiste Samhold egen såpefabrikk, og ved Møllehaugen reiste forbrukersamvirket også Nordkronen mølle. Østre bydel i Stavanger ble med sine samvirkelag og omfattende kooperativ produksjon et kraftsentrum i det norske forbrukersamvirket.
Les mer om:
Kooperasjonens vei fra Rochdale til Pedersgata
Produksjonslaget Samhold
