Frode Iversen, professor ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, har forsket på opprinnelsen til Stavanger- navnet. I en kronikk hos Forskersonen.no (13.11.20) forklarer han at en for lengst glemt kampestein på en bergrygg bak byen, kan være nøkkelen til navnet. Stavanger kan ha fått navnet sitt da en stor flyttblokk ble grensestein mellom to gårder på 300-tallet.
Her gjengis et utdrag fra hans kronikk:
Da iskappen over Skandinavia smeltet for knappe 12 000 år siden, ble en diger flyttblokk i granitt liggende å balansere på toppen av Risberget ved Breiavatnet. I tusenvis av år var Kongssteinen et markant landemerke, særlig etter at skogen forsvant og en gård ble ryddet her på 300-tallet.
Tidligere var det populært å klatre opp på Kongssteinen. Mange hadde gode barndomsminner fra den. Det forteller blant annet Alexander Kiellands barndomsvenn, Marius Giverholt, modell til «lille Marius» i romanen Gift. I 1899 skriver han om Kongssteinen: «og der sad jeg nu for sidste gang og saa udover fjorden».
Det falt mange tungt for brystet da den ble minert bort i 1890-årene, i byutviklingens navn. Ifølge et øyenvitne delte granittblokken seg i to ved sprengingen. Den ble stykket opp i hundrevis av stabbesteiner. De ble blant annet satt opp ved Paradis og Hillevågsvatnet, der noen står ennå.
Siden gikk Kongssteinen nesten i glemmeboka, også blant dem som har forsøkt å forklare bynavnet – og det er ikke få.
En stor grensestein nevnt i 1686 har nå blitt identifisert med Kongssteinen. Med denne nye oppdagelsen, faller brikkene på plass, og oljebyen får en annen historie. Med en stein i sentrum.
Språklig er navnet Stavanger likevel ikke en gåte. Det er sammensatt av to ord: angr, m. norrønt for trang vik, fjord, og stafr, for stav, stolpe, pilar, merkestav. Derimot har man i over 400 år diskutert de topografiske og kulturelle realitetene bak navnet.
I Norge ble ordet «stav», norrønt stafr brukt som et fellesord for grensemerker. Norges endepunkt i nordøst het på 1100-tallet f. eks. Vegestav eller Ægisstafr. Andre norrøne ord for merkesteiner var lýritti, marksteinn, ra, hreysar (røyser), skæl og tiældra.
Den 5,6 meter høye og 7,5 x 6,2 meter brede steinen ble trolig grensestein da gården Hetland, ble fradelt modergården Eiganes i romertiden. Fra Vågen, en liten fjord 550 meter unna, var kampesteinen spesielt godt synlig. Om vinteren, i februar sto morgensolen lavt bak den, og den var et flott skue. Kanskje var det bakgrunnen for navnet? Lokalbefolkningen visste at de så en grensestein fra akkurat denne fjorden.
Grensesteiner var viktige
Da angelsaksere migrerte til England på midten av 400-tallet e. Kr, tok de med seg en skikk fra nåværende Jylland, Tyskland og Nederland med å bruke store steiner som grensemarkører.
I Rogaland og Agder ble spesielt viktige grensemerker tidligere kalt for stavsto. De var utgangspunkt for siktlinjer for gårdsgrenser. Undersøkelser av grensene til 50 gårder i bygda Gyland i Agder viser at steiner av noe slag utgjorde over 70 prosent av grensemerkene. På 1800-tallet ble siktlinjene erstattet av fysiske gjerder. På Jæren vokste det fram et karakteristisk landskap med steingjerder.
I 1686 var det uenighet om grensene for en gammel ødegård nær byen. Et bruk av den store Eiganes-gården var lagt øde etter svartedauden og grensene var uklare. Sognepresten i Domkirken mente å huske disse, og anga blant annet det som må være Kongssteinen som grensemerke.
Stav som grensemerke
Ordet «Staba», stav, dukker opp på 500-tallet på en svensk runeinnskrift, og viser da til noen runer på runesteinen. Runer ble kalt staver, slik vi kaller bokstaver for, nettopp bok-staver.
Lovspråk er gjerne konservativt, og det er som grensemerke vi møter ordet stav i Frostatingsloven ca. 1260 i utrykkene innan stafs og utan stafs, med betydning innenfor og utenfor gårdens grensemerker. Det viser stav var et fellesord for grensemerker.
Tre steder i Norge het Stavanger i middelalderen: byen i Rogaland og to gårder i Sunnfjord. Den nye studien viser at to sistnevnte ligger ved en eldgammel administrativ grense for skipreider og fjerdinger, det vil si fjerdedeler av gamle fylker. Det styrker en «grensetolkning» av Stavanger-navnene.
Kongelig besøk i 1704
Kongssteinen fikk navnet sitt etter et kongelig besøk i 1704. Den var lenge Stavangers fremste attraksjon sammen med Domkirken og et naturlig valg når byen fikk storfint besøk. Under den Store Nordiske Krigen gjestet kong Fredriks IV Stavanger, og ble vist Kongssteinen. Senere ønsket han seg et kart over Stavanger til en kongelig atlas.
Byens sorenskriver Ulric Frideric Aagaard var utdannet karttegner og fikk oppdraget. Han målte derfor opp Kongssteinen i 1708. Og for å smigre kongen fikk den en særlig fremskutt plass bykartet fra 1726. Sorenskriveren laget også to spesialtegninger av Kongssteinen.
Tormod Torfæus blir misforstått
Etter Stavanger-besøket reiste Fredrik IV videre til den lærde Tormod Torfæus (1636–1719) på Karmøy. Torfæus var kongelig Historiographus fra 1682, og visste mangt om mye, også om Stavanger.
Den nye studien har sett nærmere på hans forklaring av Stavanger-navnet. Det viser seg at Torfæus har blitt misforstått i mange hundre år. Oversatt fra latin skrev han nemlig i 1711: «Navnet kommer fra peilesteinen som ligger i nærheten, som er kalt Stav, og ordet anger, som er et gammel ord for hav».
Men det latinske ordet Scopulus for «peilestein», ble alt på 1700-tallet forvekslet med et kjent skjær kalt «Stavanger Steen». Noen kunne ikke riktig få seg til å forstå at den lærde Torfæus virkelig mente at det lille skjæret, som ble oversvømt ved flo sjø, var opphav til byens navn.
Men så var det trolig ikke skjæret Torfæus siktet til, for Kongssteinen var den eneste naturlige peilesteinen i området. Og det er kanskje den vi må navigere etter for å forstå navnet Stavanger.
Navnet er eldre enn vikingtiden
Navnet Stavanger er gammelt. Andreleddet anger var ikke lenger vanlig i bruk da vikingene koloniserte Island fra 872 e. Kr. De brukte fjord i stedet, for eksempel i Hvalfjörður og Eyjafjörður.
Sannsynligvis ble Stavanger-navnene dannet før den store klimakrisen og pandemien som herjet Skandinavia rundt år 536 til 700. Da nærmer vi oss tiden da det ble ryddet en gård ved Breiavatnet, ifølge pollenanalyser her.
De fleste forskere er enige om at den lille Vågen er fjorden i navnet. Staven har man derimot slitt mer med. Filolog og historiker Knut Helle mente at Valberget ved Vågen på avstand liknet en stående stav. På nært hold kunne steil lagdelingen av kvartsitter forsterke inntrykket av staver. Meningsinnholdet i navnet var da: «fjorden ved berget som likner en stav».
En eldre tolkning var at Stavanger betydde «den rette fjorden», med henvisning til formen på Vågen. Ingen av forklaringene treffer helt blink. Valberget likner ikke særlig mye på en stav, og grunnbetydningen av ordet stav er helst noe som står, ikke ligger. En «liggende stav» er derfor ikke en spesielt god metafor for en rett fjord.
I begge de klassiske tolkningene blir navnet forklart av en overført betydning, altså av noe som likner på en stav, og ikke direkte av noe som er en stav. Det er her den nye tolkningen har sin styrke.
